I går ettermiddag, mens hun som vasker hos meg ståker med støvsuger og kluter i resten av huset, krøller jeg meg sammen i vinduskroken (med utsikt til hagen) inne hos min kjære. Lunt teppe over knærne, ‘Løvekvinnen’ oppslått i fanget og en stor, rykende kopp te balanserende på en rød kontorstol ved siden av meg. 

Fossnes Hansens stemme setter meg i en nesten meditativ stemning, og jeg veksler mellom å lese om det pelskledte lille barnet, småsove, og betrakte trærne i hagen. Ospa er knallrød og gul og vinrød, og hjertetreet stråler med sine nyanser av orange og rødt.