Jeg har nettopp fått meg splitter nytt lånekort på biblioteket, som gir anledning til å låne bøker elektronisk. (Et vidunder!) De siste dagene har jeg sittet og laget meg en lang liste med bøker jeg vil låne med tid og stunder, og da har det slått meg etter hvert som jeg har skrollet meg nedover side etter side med bokomslag; omslagene på disse romanene som helt åpenbart ikke er beregnet på menn (hva vet jeg, forresten, det kan godt være at noen av disse også har menn som målgruppe, men jeg har nå mine tvil) ….
Jeg mener – ser de det selv, illustratørene og forlagene? De må da det?
Er det noe med at bilder av kvinner med ryggen til oss, på vei bort fra oss, i skimrende, vakre, gjerne pastellfargede landskaper, appellerer særlig til kvinner? Jeg kjenner på at jeg blir irritert og mistenker at noen har meg mistenkt for å være litt enkel, fordi jeg er kvinne. Jeg registrerer at bøker i mer »unisex» kategori ofte er mer abstrakte, eller viser mennesker med ansiktet mot oss, i aktivitet på en eller annen måte. Et eksempel kan jo være disse av Jon Michelet – og jeg ser at genre er noe man kan drøfte, men likevel.
Kall meg gjerne sur kjerring, det tåler jeg fint 🙂 Blir du også irritabel, eller synes du dette er dørgende uviktig ?
Det er ekkelt! Ikke bare er det få bøker i en vanlig bokhandel, de få bøkene de har ser som som de er feilsendt og skulle vært i en kiosk.
Jeg visste ikke hvor irritert jeg var på disse pastellsakene med rygger, lange akser og fjerne porter før jeg var en tur innom Bislet Bok. Der var det jo helt normale bøker. Så de finnes. Og jeg kommer ikke til å lese gjennom kioskbøkene i håp om å finne gull. Jeg har forsøkt… #surkjerring2
Ah, Maria! Klemmepå 😀
Jeg er såååå enig. Jeg holder meg langt unna sånne bøker med løkkeskrift, lang kjole bakfra og en port i det fjerne. Kanskje noen av disse bøkene er bra? Jeg får jo ikke vite det ettersom de markedsfører dem som slottsromaner. Argh…
Noen av disse bøken er faktisk gode. Likevel føles det nesten skamfullt å lese disse, fra forlagene, tydeligvis klassifiserte «dameromaner».
Jeg så forresten Erica Jong på TV forleden, hun var forarget over det norske bokomslaget på sin siste bok og fortvilet over å ha godkjent dette.