Denne duften ble skapt av Akiko Kamei i 1984, dengang kalt Parfum d’Hermès. I 2000 ble den reformulert og gitt navnet den bærer i dag. Rødfargen er husets kjennemerke, og farge og duft skal til sammen stå for selve elegansen og det sofistikerte.

Flakongen kommer i flere ulike utgaver, også den minimalistiske som Hiris og Hermessence-ene kommer i, men min ser slik ut, med lekker organza-pose som skinner i alle de rødfarger du kan ønske deg.

 

Rouge Hermès blir plassert inn under gruppen chypre floral, men omtales også som “semi-orientalsk”, noe som vel kan tilskrives måten ylang ylang er brukt på, og muligens krydderne, som ikke er spesifisert, men jeg aner muligens noe safran her. “Floriental” er en betegnelse som vil treffe ganske bra, synes jeg.

Toppnoter: Orris, ylang ylang og rose

Hjertenoter: Sandeltre, amber, vanilje og ceder

Bunnoter: Krydder og myrt

Jeg blindkjøpte denne på ren magefølelse ut fra beskrivelser på nettet, og rødfargen – som har en voldsom tiltrekningskraft på meg.  Jeg brukte den i en periode etter at jeg kjøpte den, men siden har den blitt stående, og jeg må erkjenne et litt ambivalent forhold til den, og det tror jeg mest kommer av at jeg ikke liker den lukten som sitter i korken – en blanding av gammeldags vaskepulver og skikkelig tropisk tyggis!

I åpningen danner orris og rose en kjølig, kraftig pudret enhet som flyter på en nesten kvalmende søt ylang ylang, og det er sistnevnte som skaper motforestillingene hos meg, tror jeg – eller kanskje kontrasten mellom det pudrete, elegante og den klisne ylang ylangen.

Etterhvert som den modner på huden, endrer imidlertid den voldsomme søtheten seg, og jeg får noe som minner om aldehydene hos andre størrelser, som Chanel og Dior – det er vanskelig å beskrive akkurat hva jeg kjenner her, men det har med dybde og intensitet å gjøre. Rosen gjør seg mer gjeldende inn i den første timen, og denne rosen er frisk og autentisk “mouthwatering”,  muligens med et hint av geranium, og jeg synes også at jeg nesten kan kjenne noe som minner om friskskåret ingefær, og etter at den har fått utvikle seg i et par timer begynner den å nærme seg noe som minner meg om duften av en ny, dyr, veske i skinn av ypperste klasse, men stadig med rosen til stede.  I videre drydown holder dette inntrykket seg, men dreier mer og mer over i det treaktige.

En av disse duftene man egentlig liker godt, når det kommer til stykket, men som har noe ved seg som gjør at man nøler.