Imamen som frister

Imamen som frister

Jeg leser en fin bok om dagen; Huset ved moskeen, av Kader Abdolah. En velskrevet beretning om livet og menneskene i et hus tilknyttet landsbyens moske. Levende, nydelige beskrivelser av folk og tepper og mat og frukt og sukkertøy og trær og fugler og politiske spørsmål i en “hverdagslig” kontekst, samtidig som man føler tyngden av framtida – det vi vet nå. Dette foregår i tida før sjahen flyktet og Khomeini tok makta.

Men altså, –det er en beskrivelse der, av en ung imam som kommer til huset for å be om hånden til datteren til stedets aldrende imam. Det beskrives at han har svart turban som står litt på snei, virker veldig selvsikker, og dufter av roser.

 

Hele stemningen i boka, og så denne roseduften som ung-imamen har parfymert seg med – får meg til å kjenne helt tydelig at jeg må finne fram Montale-duftprøvene.

 

                                                   

Aoud og roser!

Aoud, eller oud, har denne underlige kvaliteten ved seg, at den både er ram og frastøtende, og dyp, varm, sensuell, spennende. På en gang. Blandet med rose blir det noe helt eksotisk og forlokkende noe. Jeg tror helt ærlig at jeg aldri har vært så lenket med nesa til håndleddet noen gang, som da jeg testet Montale-prøvene mine. Nå, som jeg leser denne boka, må de fram igjen.

 

Rosebildet har jeg lånt herfra.

0 kommentarer til «Imamen som frister»

  1. Boka høres spennende ut!
    Jeg blir ikke ferdig med Montale jeg heller. Har bestilt noen ørsmå prøver til. Jeg diskuterte parfyme og oud med en fra Iran, og han fortalte masse om bruken av det i klær, hus, parfyme osv Han virket forundret over min glødende interesse 😀 Han var også veldig interessert i å teste Montale.

  2. Ja! av boka får jeg en gjennomgående duftopplevelse, uten at oud er nevnt med et ord (så langt). Like eksotisk som om noen skulle fatte intens parfymeinteresse for … tja, grønnsåpe? Vanskelig å finne god sammenligning.
    Jeg har Louban på i dag, og virkelig nyyyter den. Må ha tak i flere prøver, black og white bl.a., og den som heter noe med rose.

  3. Ooo,jeg leste boken i sommer og drømte meg helt bort!og fikk veldig lyst til å reise til Iran. Husker så godt duftene fra Pakistan og parfymen jeg kom hjem med derfra-tung og søt og rar, kanksje det rare var Aoud ? jeg mistenker det var en wannabe-Poison-like-kopi. Kanskje noe av de samme luktene ? Nå venter jeg spent på testere jeg har bestilt…masse Montale i vente.
    Smittsom denne parfymeinteressen…:-D

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.