Jeg leser en fin bok om dagen; Huset ved moskeen, av Kader Abdolah. En velskrevet beretning om livet og menneskene i et hus tilknyttet landsbyens moske. Levende, nydelige beskrivelser av folk og tepper og mat og frukt og sukkertøy og trær og fugler og politiske spørsmål i en “hverdagslig” kontekst, samtidig som man føler tyngden av framtida – det vi vet nå. Dette foregår i tida før sjahen flyktet og Khomeini tok makta.

Men altså, –det er en beskrivelse der, av en ung imam som kommer til huset for å be om hånden til datteren til stedets aldrende imam. Det beskrives at han har svart turban som står litt på snei, virker veldig selvsikker, og dufter av roser.

 

Hele stemningen i boka, og så denne roseduften som ung-imamen har parfymert seg med – får meg til å kjenne helt tydelig at jeg må finne fram Montale-duftprøvene.

 

                                                   

Aoud og roser!

Aoud, eller oud, har denne underlige kvaliteten ved seg, at den både er ram og frastøtende, og dyp, varm, sensuell, spennende. På en gang. Blandet med rose blir det noe helt eksotisk og forlokkende noe. Jeg tror helt ærlig at jeg aldri har vært så lenket med nesa til håndleddet noen gang, som da jeg testet Montale-prøvene mine. Nå, som jeg leser denne boka, må de fram igjen.

 

Rosebildet har jeg lånt herfra.