Det ble en kort skitur. Halvannen time inkl. sitte ned og drikke kaffe og spise grovbrød med brunost og se på alle ungene som drev skihopp på de i alt 18 små hoppene som var «strødd» ut over jordet så det nesten så ut som en kulekjøringsløype. Været er sånn femtitalls silkeføre-og-sol – aktig. Glitresnø, bål i skogkanten, stille, nydelig.
Alle de dobbeldansfolka var der, og alle de som var omtrent like dårlige på ski som meg også – ikke bare de på tre år, altså – det var voksne også. Og så var jeg selvsagt ikke fullt så elendig til å gå på ski som jeg hadde trodd.
Jeg klarer fint å holde gå-på-tur-fart på flatmark. Jeg klarer å buksere meg opp bratte bakker i fiskebein. Jeg turte å sette utfor den lange, bratte bakken – i sporet hvor det er glattest, selv om jeg visst jeg kom til å dette, og det gjorde jeg. Jeg klarte å komme meg opp ved egen hjelp uten å ta av meg skia. Jeg øvde meg på å ploge, noe jeg aldri har lært skikkelig før, delvis fordi jeg har hatt treski med trillrunde kanter, og jeg øvde meg på å slappe av i armer/overkropp samt «bend ze neez» i slake unnabakker. Jeg datt mange ganger, skikkelig mør i halen. Pyttpytt!

Som du skjønner: dette var en begivenhet i livet mitt 😀 Hovedansvaret for at det ble trivelig og jeg har lyst på skitur i morra også, er han kjæresten min. Han er så mestringsfokusert, vennlig og tålmodig, at jeg kjenner at hjertet svulmer. Lykkesukk!!