I ukesvis har jeg gruet meg til å få skikk på stien i Skogsbedet, som hadde grodd til noe så aldeles, og verre og verre ble det jo lengre jeg gikk og gruet meg… Aviser har vært samlet hele vinteren, svigers hadde levert et lass bark, og alt lå til rette for å sette i gang. Disse fridagene har jeg endelig fått ut fingern og gjort det, og nå ser det nesten prydelig ut, ikke sant? For the record: omtrent…
Ja, i dag skjedde det altså. Jeg har drept maur i kolossale mengder. I utgangspunktet liker jeg maur (så lenge det ikke er stokkmaur) for de gjør jo ingen skade. Men når de har sin immigrasjons – evt. emigreringsrute tvers gjennom min hage; ned langs berget / langs Staudebedet (akkurat der jeg setter knærne når jeg skal luke) / tvers over plenen / over Rosebedet / tvers over Skogsbedet, og deretter lager seg tue på kanten av Skogsbedet, -og går…