Forgjengelighet
Når man planter et tre tenker man gjerne at det liksom er litt for evigheten, og man gleder seg over skjønnheten etterhvert som det vokser seg til. Jeg har mistet oversikten over hvor lenge det er siden jeg plantet mitt Acer palmatum atropurpureum, men det er minst 10 år siden, kanskje nærmere 20. Hvor lenge tenker man at et slikt varer? Jeg har jublet over aceren min i diverse innlegg i hele bloggens levetid, og det har virkelig vært flott, men nå har det tatt kvelden. For 2-3 år siden begynte greinene å dø, en etter en, og nå var hele treet dødt, bortsett fra noen nye skudd helt nederst på stammen. Det er antakelig et virus som er synderen, for jeg har samme problemet på en annen acer også. I dag saget min kjære det ned, og vi er spent på om det blir noe av de nye skuddene, eller om de også oppgir ånden etterhvert. Det er jammen ganske vemodig.
2 kommentarer til «Forgjengelighet»
Det skjønner jeg godt. Jeg plantet hagens dyreste plante noensinne – måneskinnslønnen – for ikke veldig mange år siden. Den så ut til å klare vinteren godt, men i fjor høst døde mange greiner. Den later til å sprette igjen i år – men er det et virus som har tenkt å gjøre kål på den, ligger jeg kanskje tynt an? Flotte planter. Jeg gleder meg fortsatt over magnoliaen som var med fra gamlehagen i 1999 og strutter av liv og blomster. Og prydepletreet min mor plantet lenge før det, som fortsatt er fantastisk. Og lønnen min mor fikk i 60-årsgave fra barnebarna. Den er diiiger nå.
Ååå føler med deg Britt Åse, det var virkelig trist 🙁 Eneste hageinnkjøpet jeg har gjort i mitt liv var en nydelig magnoliabusk over en meter med flust med blomsterbærende greiner som jeg bare måtte ha med meg fra ett eller anna hageutsalg, utrolig mange år sia. Jeg plantet det i hagen til min pappa og våket og gledet meg over det, før det i et ubevoktet øyeblikk ble rygget over av gårdens traktor.. (ikke meg!) Jeg syntes det var drit-trist, så har enorm forståelse for at det blir noe helt spesielt med et tre du har hatt en hel historie med. Klemmer.