Lysene fra trikken speiler seg i min høyreiste pils, så det ligner julelysguirlanderne som gale amerikanere og frolendinger dekker husene sine med fra november av (minst) hvert år.

Lysguirlanderen følger konturene i glasset, slik at det blir stående og liksom festlig rotere der for seg selv (man kan godt komme til å dvele slik ved et glass øl når man egentlig skal drikke vann, formedelst alle kiloene som bør bort…).

Det er så mye å se på og høre når man er i en by borte hjemmefra. I det runde vinduet i øverste etasje i bygget der borte. Det med diamantrutete sprosser, -er det lys. Det beveger seg noen der, og jeg forestiller meg at det er noen som danser – bevegelsene er noen ganger store sveip, og noen ganger raske. Kanskje det bor noen der,og at de leker med barna rett før leggetid?