Et auksjonskupp. Denne duften er for lengst gått ut av produksjon, og det er i seg selv en grunn til å eie den når man er såpass skrullete som jeg er ifht parfymer. Den ble skapt i begrenset opplag i 2003, og er nå visstnok ikke så lett å få fatt i lengre. I følge Fragrantica selges den i tax free på en del flyplasser, og så ser jeg at ubrukte eksemplarer går for fra vel 50 dollar på Ebay. Jeg betalte litt i underkant av dette, og føler meg veldig fornøyd 🙂 I dag kom flaska i posten, og jeg har testet.

Dior beskriver den som en spontan rock’n roll partyduft, en sprudlende fruity-floral med treaktige- og musknoter i bunnen. Det er omtrent sånn den dufter også. Den balanserer helt på kanten av tretten-på-dusinet-duftene som lanseres hver sommer, men så har den en dybde og en grønnaktig fiol-note som gjør den mer interessant enn som så, og den utvikler seg til en behagelig, lett såpete, voksen – tja – godlukt?! 😀

Toppnote: Tranebær, siv og noe som kalles heaven seed/paradise seed – hva nå det kan være . Et kjapt google-søk ser ut til å bringe meg i retning cannabis (er det der partyfaktoren kicker inn, kanskje?) , men sannelig om jeg vet.
Hjertenoter: freesia, kaktusblomster, blomsterert og linjekonvall.
Bunnote: musk, Amyris Wood (busk, med kvaeinnholdige greiner og aromatisk bladverk og små blomster), Wet Wood (?)

Chris 1947 skal være skapt av Bertrand Duchaufour som, som du ser, har mengder med godsaker på rullebladet.  «Chris» refererer seg selvsagt til Christian Dior, og årstallet, 1947, var det året Dior fikk utgitt sin første kolleksjon.

Jeg ser for meg at kanskje på sommerfest kan denne være bra.