Vi har en sertifisert sportsfantast med i reisefølget. Siden vi er i dette landet dro vi i går til Heerenveen for å besøke Thialf skøytestadion – en slags pilegrimsreise nesten for vår venn, som har erklært skøytesport som en av sine absolutte favoritter. Han sier at han egentlig ikke skjønner helt hvorfor han er så glad i skøytesport, siden han aldri har drevet med det selv.

Vi ankom stadion, kikket oss litt rundt, og fant omsider en dårlig merket hovedinngangsdør. Det viste seg at det bare var å gå rett inn. Inne i ishallen – hvor det var ganske kaldt (!) var det noen få trenere, et titalls tilskuere – og på banen; Nederlands skøyteelite, begge kjønn,  i gang med formiddagstreningen. Bl.a. Svenn Kramer  😀

Vår reisefelle ble litt fåret i fjeset og blank i øynene, og fotograferte en hel haug.

Vi sto der og fulgte treningen, lent mot den myke, oppblåste kanten rundt banen (er det det som heter vantet, tro?), og da så jeg for første gang skjønnheten i skøyteløp. Det er ikke det samme på tv (og det er sikkert ikke det samme når man sitter høyt oppe på tribunen og det er fullt av folk heller – da er det nok andre kvaliteter ved dette).

Nærkontakten med den effektive, huskende, gyngende, dansende, rytmiske og (de gikk i klynger) synkrone bevegelsen.
Farten,  – nesten lydløst; svisjklikk-svisjklikk…
De topptrente kroppene i minutiøst innøvde bevegelser, samtidig avslappet og rovdyraktig spente…  Magisk. Vakkert!

Jeg ble nesten litt hypnotisert, og har ikke noen problemer med å forstå vår venn, som er så glad i skøytesporten.   Dette var i alle fall noe helt annet enn det jeg har opplevd via tv, med rundetider og titusenmetere og alt det. Selv Koss kommer ikke opp mot dette, selv om Koss i –92 var en helt spesiell opplevelse.