Jeg har lest: Song for Eirabu av Kristine Tofte
Jeg er litt usikker på når det var jeg oppdaget Avil/Kristines (oversikt over alle de andre omtalene hos henne) blogg, og skjønte at hun var i gang med et bokprosjekt. Det er en stund siden, og jeg føler at jeg har fulgt skriveprosessen et godt stykke. Innimellom har hun fortalt om kart og land og andre små glimt av det som skulle komme, til og med bokomslag (her fikk vi bloggleserne være med og mene noe om ulike alternativer / fargesettinger), og det har vært spennende å følge. Jeg har vært full av forventning, både basert på det Avil har fortalt omkring historien, og etter å ha lest avsnitt hun har publisert på bloggen. Jeg hadde store forventninger om vakkert, litt høystemt språk, og et nydelig nynorsk.
Så kom boka. Jeg hentet den i postkassa, pakket ut, holdt i den og kjente på papiret, snuste litt – slik jeg pleier med nye bøker. Så la jeg den til side, for jeg ble plutselig så nervøs for at den ikke skulle oppfylle forventningene mine. Jeg har opplevd det før, at noen jeg “kjenner” får bok utgitt, og den viser seg å falle gjennom noe så aldeles. Jeg ville ikke at det skulle skje denne gangen.
Så ventet jeg i et par uker, og omtaler fra andre bloggere begynte å komme. Noen hadde lest boka på et døgn og mange var veldig begeistret! Jøss, tenkte jeg – dette må bli bra. Dermed gikk jeg i gang.
Hos meg ble boka ingenlunde hurtiglest eller slukt. Jeg leste langsomt, langsomt, og rullet språket i hodet som deilige drops. Jeg smattet! Noen ganger hviskeleste jeg høyt for meg selv. Så vakkert skrevet, så visuelt! Andre har også framhevet dette, at man kan se for seg alle steder og situasjoner, så levende og konkret.
Jeg kan, her og nå, gå fra stranda opp til Fagerheimen. Jeg kan vandre mellom husene der og videre ut i landskapet, kjenne lukter, se trær og steingjerder og alt. Høre lyder fra folk og dyr. Småprat og latter på tunet, banking og øksehogg fra båtbyggeriet nede på stranda. Ansiktene er levende for meg, alle personene har sine egne trekk, minespill og kroppsspråk. Jeg er nokså sikker på at jeg kan tegne Fagerheimen og Saksetunet i ganske stor detalj, og menneskene med sine ulike særtrekk også. Forbløffende. Jeg antar at Avil har et pre framfor mange andre i det at hun kan beskrive egenskaper og trekk, siden hun har menneskenes sinn og atferd som arbeidsfelt, men i tillegg har hun helt åpenbart et helt spesielt talent for å levendegjøre og beskrive, langt ut over det egentlig beskrivbare også. Om man skjønner hva jeg mener.
Historien, uten at jeg (heller) skal gå i særlig detalj, veksler mellom ulike steder og folk, som alle bidrar til å dra fortellingen framover. Dette foregår smidig og med god rytme, synes jeg, og jeg holdes hele tida i spenning og forventning om hva som nå skal skje, og hvordan går det nå med den-og-den.
Innvendinger – få og ikke så voldsomt betydningsfulle, kanskje, men dog:
Det som foregår med disse gudene er veldig uklart for meg, og skiller seg sånn sett fra resten av fortellingen. En gudeverden må vel forventes å være mer gåtefull og “uhåndgripelig” enn en menneskeverden. Likevel – det sluret litt for meg der.
Ellers synes jeg at en del navn og betegnelser ligner på ting jeg har lest før, for eksempel Tolkien. Dette kan jo ha sammenheng med at både Avil og Tolkien har hentet inspirasjon fra mye den samme mytologien, men er litt forstyrrende for meg.
Innvendingene er, som sagt, ikke så viktige. Det at jeg føler meg så visuelt inspirert, og har blitt kjent med alle disse menneskene, som ikke er bare vonde eller bare gode, men sammensatte og mange ganger ganske tvetydige, er viktigere. Det at jeg har glidd på en slette, sleip av blod, seilt på åpne havet, kjent dufter av trær og urter i nattestille skog, er viktigere.
Som du skjønner; Jeg har hatt stor glede av å lese boka, og gleder meg til neste kommer. Jeg synes det er litt lenge til…
0 kommentarer til «Jeg har lest: Song for Eirabu av Kristine Tofte»
En flott beskrivelse av boka, som jeg har snust på lenge, men ikke visst nok om til å kjøpe. Jeg får lyst å lese den, når jeg leser hva du skriver om den. Den høres ut som en bok for meg også 🙂
levendel: så fint, jeg anbefaler virkelig at du går i gang. Du vil neppe angre 😀