Jeg, som var så sur på KLM og bestemte meg for å glede meg…  Det viste seg å være fornuftig   😀
De gode gutta våre gikk til aksjon da vi kom til Schiphol onsdag formiddag. Før vi visste ordet av det hadde vi besluttet et ekstra fridag, med fly fra Amsterdam og hjem mandag kl.17:15.  Se, det var noe annet!  Nå ble ferien endret fra amputert oval week end til kortuke, vi landet i Bologna med lette og forventningsfulle hjerter,  og fikk med oss ekstraopplevelser vi ikke hadde drømt om.

Hotell var bestilt i Lucca, og vi valgte den minst autostrada-aktige veien vi kunne finne for å komme dit. Leiebil er en fin ting. Sånn midtveis, omtrent, fant vi en Coop-butikk, bunkret skinker, parmesan, focaccia med tomat, med løk, med oliven og med ingenting, fersklaget pesto, og så videre. Dette fortærte vi sittende på bakken på et slags torg i byen der.

Så var det Lucca. Vi hadde et helt allright hotell litt utenfor bymuren, og med helt grei gåavstand. Blomstring i busk og kratt, full roseblomstring i hagene rundt oss på alle kanter, sitrontrær med blomster og frukt i ymse stadier, markblomster,  lavendel- og rosmarinbuskas vi bare kan drømme om her. I det hele tatt.  Overgartneren hadde sola på «på».   Den gamle byen i Lucca ligger innenfor en høy, kraftig mur

som tjente som forsvar dengang Italia besto av bystater, og de forsvarte seg angivelig så godt at de var en av de få byene som Medici-ene ikke fikk «klørne» i.  Tror vi at vi har lest oss til.  Uansett er muren i dag en glimrende spaser- og  løpe/joggeløype på knappe 4,5 km rundt, hvor man har fin utsikt inn over byens tak og piazzaer og parken og byen på utsiden også.

Selve byen er smalgatet, med disse plassene selvsagt, kirker rundt hvert et hjørne, gamle og ultrasjarmerende steinhus, og kodak-moments står i kø. Vi var innom flere av kirkene og lot oss imponere av kunst og håndtverk, og jeg tenkte på alt jeg ikke vet og kan, det er uendelig…

Hva husker jeg best fra Lucca?  Lunchen, som ble direkteblogget, og ungdommene som sto mellom noen søyler ved en piazza og spilte glimrende Mozart og Vivaldi sånn ved siden av en blomsterbod. For eksempel. Det er vanskelig å trekke ut noe. Muren! Utrolig trivelig konstruksjon.  Nå,  altså.
Etter Lucca dro vi til Pisa for å få bivånet dette tårnet du vet.  Det kostet 15 Euro å komme inn der, og man måtte stå masse i kø, så det ble ingen tårnbestigning. Vi fikk imidlertid med oss den store kirken, som var flott og ufattelig utsmykket og også temmelig skjev, slik alt på denne store plassen er, formedelst elendig grunnarbeid ifbm byggingen for lengelenge siden.  Jeg tenkte igjen på alt jeg ikke vet.

Litt til…

Så hadde vi “gjort” Pisa.  Vel – man kan ta inn akkurat så mye prakt og bli akkurat så overveldet før man blir nummen, så vi besluttet at det var tid for vin.

Vi fant en vingård på veien til Firenze, hvor vi fikk smake på noe av produksjonen, og en hyggelig prat med en av de ansatte. Han snakket godt engelsk, og formidlet vinkunnskap med stor innlevelse og en ganske gripende og uironisk kombinasjon av forretningsmessige utlegninger og om nødvendigheten av å ha kjærlighet til druene og jorda hvis det skal bli bra vin.

 

Resten av turen må få egen post. Nå er det natt.