Det går framover. Det går sakte, men altså framover. Det blir faktisk en del stolhaging med bok i fanget. For øyeblikket “Den trettende fortellingen”, en – hva skal jeg si – en langsom pageturner?  Stolhaging er en bra ting, men jeg burde få litt fart i fua hvis jeg skal bli ferdig. Intet priklet heller, ennå.

Jeg må si jeg er spent på fertiliteten på et par av staudene mine, for eksempel den lys gule Digitalisen, og på Buddleija-en. Jeg sprer frø som bare møkkapokkeren mens jeg klipper ned og rydder, så det kan fort bli avling her.  Hortensiaene av type “flott, blomstrende gave i potte” som ble satt ned hhv i fjor og i forfjor, har nå knopper på tuppen av greinene. Det betyr null tilbakefrysing og muligheter for blomstring. Hurra!

Carex pendula, som jeg sådde i 2006, og som har vært virkelig flotte tuer, ser ut til å være daua over en lav sko. I fjor på denne tida var de da godt i gang? Litt pussig. Jeg har latt alle gressene stå urørt for at de skulle klare seg, men nei. Kan jorda i det bedet være for kald? Alt annet klarer seg jo der.  Du ser carexen bak cimicifugaen på begge sider her. Har ikke noe godt bilde av selve tua.

Som kjent hadde jeg en skikkelig downperiode ifht hagen i fjor. Derfor “glemte” jeg både Engletrompeten og alle georginene ute.  Da vet vi åssen det går. Jeg kan nå berette at georgineknoller som har ligget i bakken over vinteren IKKE lukter godt når de blir spadd opp nå. Bare av den grunn er det smart å ta dem opp om høsten.

Nå må jeg få løpt i gang kaffen og komme meg ut. Sola stråler og det blåser ikke.

Tudelu.