Menneskene

Menneskene

Da jeg satt og så på åpningsseremonien fra OL I Beijing i sommer, og kameraene sveipet over det digre fuglefjellet av et publikum, hvor det garantert satt mange som på ulike vis sliter psykisk, merket jeg at jeg fikk klump i halsen og ble helt bergtatt av alle menneskene.  Det var så mange farger og fasonger og uttrykk!  Jeg syntes at de utstrålte så mye skjønnhet, begeistring og glede, og jeg tenkte, jeg erkjente:

så kolossalt flotte menneskene er!

Jeg har jo tenkt på dette før, jeg er tross alt over 50 år gammel og ser ofte ganske lyst på livet, men denne opplevelsen var særlig sterk.

Siden har jeg hentet fram denne tanken, både i fritida og særlig på jobb, og jeg har forundret meg over hvordan man, dvs. jeg så på verden/menneskene/meg selv for bare 30 år siden (noen av dere som leser dette er kanskje ikke 25 ennå, men bare vent, så skal du se hvor superfort det går, 20-30 år er ikke så lang tid). Særlig når det handlet om det som ikke var A4. Særlig når det handlet om folk som tydelig slet med ting, slik at man kanskje til og med kunne se det på dem, og det ikke var et vondt kne de slet med. Når folk var «gale», eller «hadde vært gale» og var hjemskrevet fra sykehus i en annen bygd. En bygd med navn det klebet uhygge ved. Da jeg var liten var vi redde for folk som slet på slike måter. Vi lærte – på ubevisste, kanskje også bevisste, måter – at «de» var uforusigbare og derfor farlige, -det var som om de beveget seg i en annen slags luft, som vi ikke måtte komme nær. Og, de som ikke hadde vært borte, men som feks aldri gikk ut av huset. Det ble hvisket om -særlig kvinner – som på ulike vis stakk seg ut i forhold til normen i lokalsamfunnet . Ordene «angst» og «depresjon» ble ikke tatt i min mors og hennes venninners munn, ikke som vi hørte i alle fall. 

Da jeg var i tjueårene og fikk en – i mange sammenhenger mild, men sterk nok for meg – depresjon, som etter hvert gikk over i konkret og deretter «ukonkret» angst, hadde jeg derfor til å begynne med lite å hjelpe meg med sånn i de sosiale omgivelsene. Det omgivelsene så, var en ung dame som hadde det som plommen i egget (jobb, hyggelig hjem, frisk, en snill mann og alt det der), men som likevel la på seg mange kilo, var sur, lat, oppfarende, arrogant. Etter hvert, da angsten meldte seg, ville jeg ikke se på Dagsrevyen sammen med de andre. Sluttet å spise gjorde jeg også.  Umulig dame.  Men, jeg kunne jo ikke si noe om hvordan jeg hadde det.  

Vel, jeg hadde flaks som omsider kom meg til lege, og hadde en lege som fortalte meg at jeg nok hadde en reaksjon på noe i livet mitt, og at jeg kanskje burde tenke litt på hvordan betingelsene i livet mitt var for meg, og så hadde jeg en venninne som hadde vært innlagt på psykiatrisk sykehus og nettopp var kommet hjem. Hun fortalte om opplevelsene sine da hun ble syk, og hun fortalte om opplevelser hun hadde hatt inne på sykehuset på en slik måte at det demret for meg at

1) det er kanskje ganske vanlig å ha tider i livet hvor det er trøblete å leve, og man kan snakke om psykiske lidelser med åpenhet og humør

2) siden hun sto der og var sitt gamle selv, bare enda klokere, så er ikke psykiske vansker noe som nødvendigvis må være der hele tida/for alltid. Man kan bli bra, man kan leve med en lidelse.

3) man kan ha nytte av andres erfaringer

(Gunbjørg: jeg er deg evig takknemlig!) 

Hennes erfaringer og fornuft og legens fornuft gjorde altså til at jeg fikk koblet inn det kognitive, og kunne begynne å jobbe med det vonde på helt andre måter. Det tok 2-3 år, så var jeg mer og mindre helt fin. Nå nøyer jeg meg med å være ganske nedstemt i november og januar, og noen ganger kjenne litt på en mild angst som er helt håndterbar. Det går greit.

Det venninnen lærte meg, det alle menneskene som har kjempet for å få psykiske vansker og lidelser fram i lyset har lært meg, og ikke minst – det møtene med psykisk syke mennesker privat, i jobben min og her i bloggosfæren har lært meg er:  Folk er folk. Enten hjernen deres fungerer slik eller sånn.  Folk med hjerner som fungerer litt annerledes enn min beveger seg i akkurat samme luft som meg.  Det er ikke skummelt. Det går helt fint an å forholde seg praktisk og fornuftig til psykiske lidelser, slik for eksempel Virrvarr gjør, der hun – mens hun er manisk – underviser oss i hvordan hjernen fungerer når man er syk.  

Jeg husker befrielsen det var da jeg hadde fått meg en utdanning og i jobbsammenheng skjønte at man kan snakke helt vanlig med en person med en såkalt «alvorlig psykisk lidelse» om lidelsen, hvordan den arter seg, hvordan personen selv forholder seg til den, hvordan jeg kan/bør forholde meg til den. Den? Personen, altså. Med andre ord, -ikke vesensforskjellig fra kontakten med personer som ikke har såkalte «alvorlige psykiske lidelser».

Jeg tror at den sterke opplevelsen da jeg så på OL-åpningen var så sterk nettopp fordi jeg har hatt disse erkjennelsene. Forskjellen mellom det man forsto og visste på 70/80-tallet og det vi forstår og vet nå, er ganske svær – og blir stadig større. Heldigvis. 

Hurra for Victoria, som har dradd i gang denne «dugnaden», hurra for alle dere som har skrevet så mye klokt og godt som jeg lærer så mye av!

Hurra for menneskene!

0 kommentarer til «Menneskene»

  1. Takk, Britt Åse. Skulle ønske jeg var like god til å ordlegge meg som deg. I dag skinner sola og jeg er full av lyse tanker. Godt å lese innlegget dit :o)

  2. Jeg er så glad for at du skriver det du skriver. Åpenhet er så utrolig viktig. :klem:
    På neste forumtreff blir det kanskje høylytte samtaler om psykiske problemer og ærlige tanker. 😆
    Jeg tror vi er mange hagefolk som sliter psykisk innimellom.

  3. Veldig bra!
    Skal jeg fortelle dere en hemmelighet? Jeg tror ikke det finnes noen som ikke sliter litt psykisk innimellom…(etter 25 års nærkontakt med alle slags folk…)
    Det kan hende de kaller det noe annet, eller later som noe annet, men hvis man har det minste snev av evne til å tenke, så hender det at det tårner seg opp.

  4. Det kan hende de kaller det noe annet, eller later som noe annet, men hvis man har det minste snev av evne til å tenke, så hender det at det tårner seg opp.

    Hihi! knall, Hilde!

  5. Jeg er så hjertens enig i rosen fra de andre som har kommentert her, Britt Åse. Dette var godt skrevet, og interessante og kloke tanker. Men jeg vet jo fra før at du er en klok dame.

  6. For oss som har vokst opp med disse problemene i nær familie i en tid hvor psykiske plager var tabu og skambelagt i enhver sammenheng og hvor hjelpeapparatet enten var ikke-eksisterende eller – nesten verre – på eksperimentstadiet, er det helt fantastisk å se at verden faktisk går framover. At altfor mange sliter uten å få hjelp er dessverre et faktum fremdeles, men skammen er gudskjelov på vikende front.

  7. Det er bra at skammen er på vikende front – det bør ikke være mer merkverdig å ha angst enn å ha vondt i foten. Men der det fortsatt mangler MYE er hjelp til pårørende. Det er ikke så lett å leve sammen med folk med store psykiske problemer, særlig ikke hvis disse fullstendig mangler innsikt i egne problemer og foretrekker å terrorisere familien framfor å ta i mot noen form for behandling.Trekker fram igjen Pitbull-Terje jeg…
    Selv om dette gikk «bra» til slutt (skjønt det spørs om den alkoholiserte nissen og dama med angst egentlig ville komme til å være bra for hverandre?), er nok dessverre den mangelen på hjelp og noen som ser ham som gutten opplever helt reell.
    Jeg sier som Gro: Hvor er nabokjerringa? (Eller læreren, barnevernet, hjelpeapparatet eller hvem som helst…)

  8. Fint innlegg, det er viktige ting du tar opp! Og godt sagt over her «hvis man har det minste snev av evne til å tenke, så hender det at det tårner seg opp». Hehe.. japps, den må jeg kunne skrive under på jeg og! 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.