Jeg er så fornøyd med dette, at jeg synes det kan deles med andre. Nåja, -deles… vi har spist opp, vi – men jeg kan dele framgangsmåte i alle fall. Det er gøy å skrive om mat, har jeg merket, så nå er kamera ofte med når jeg skal lage noe jeg ikke akkurat synes er helt A4 her i huset i alle fall.

Deigen, mer eller mindre som til brunchbrødet; 1/2 kg mel, en stor klype salt og en stor klype sukker, samt en pose tørrgjær.  Jeg blandet alt det tørre, minus chili og tomat, i bakebollen min. Jeg har en Kitchen aid-maskin, og elsker den hett og inderlig.

 Så knuste jeg noen små, tørkede chilier i morter, deretter blandet jeg chilien med 1/4 dl varmt vann og lot det stå litt. I mens hakket jeg tomatene i små biter, og opp i bollen med dem.

 

Nå kjørte jeg maskinen litt for å blande alt skikkelig før jeg tilsatte væsken, med chili og det hele. Dvs: chilivæsken + 2 1/4 dl. til, pluss litt til etter hvert.

Når jeg bruker tørrgjær bruker jeg vann som er varmere enn fingervarmt, men ikke så varmt at jeg brenner meg. Jeg har ikke smedfingre. Det har funket helt fint så langt, jeg opplever tørrgjær som en vennligsinnet substans.  Vel – kjør maskinen eller elt til deigen er smidig og fin og ser ut til å kunne kjevles etter heving. Noen ganger må man tilsette mer væske enn oppskriften oppgir, andre ganger ikke. Det kommer an på hvor mye fuktighet det er i melet. Dette med ‘passe’ er en treningssak, og kan altså kun læres ved å faktisk gjøre det.

Nå var det tid for tildekking og venting. Jeg la et klede over bakebollen, og så satte jeg stekeovnen på 220 grader.  I ventetiden kan man for eksempel lese litt, eller drikke litt vin, eller for den saks skyld – rydde etter seg… Etter en halv time eller vel så det hadde deigen hevet til dobbel størrelse. Da kjørte jeg maskinen til luften var ute av deigen, og så helte jeg deigen ut på bakebordet og kjevlet ut til en så stor runding som jeg trodde ville passe på bakeplaten min. Før jeg dekket til og satte til etterheving risset jeg ‘brytelinjer’ i leiven med en kniv. Så var det tildekking og venting igjen.  Tja, ca. 15-20 min. eller så.

Før jeg satte brettet inn i ovnen penslet jeg med olivenolje og drysset med litt maldonsalt, for å få litt focaccia-følelse. Da blir skorpen seig og sprø og salt på en gang. Mmm! 

Dette med oljen medfører jo et økt antall kalorier, selvsagt, så man kan jo velge det bort om man vil. Jeg følte meg litt løssluppen 😀

Jeg stekte brødet i ca. 15 min. Vi brøt i segmenter mens det var varmt, og spiste til suppe. Kjempegodt! Bak du også, da vel 😀