Tidligere i dag leste jeg Turbolottes post om død & fordervelse i drivhuset hennes, og da slo det meg med et grøss at jeg ikke har gitt så mye som en teskje vann til noe som helst ute i mitt drivhus siden  -  ja, for veldig lenge siden. Veldig lenge. Ovn med termostat min.5 grader + lys har stått på hele tida, hvilket jo har bidratt til en evt. tørkedød. 

Det ser i alle fall pent ut utenfra (og min kjære har sørget for et deilig, isolerende snødeponi).

Derfor svelget jeg en ekstra gang i ettermiddag, tok spaden fatt og basket meg vei gjennom nysnø, skare og is, fram til drivhusdøra.

Der kunne jeg heldigvis konstatere at alt ser ut til å leve. Til og med chiliplantene, selv om de ser passe medtatte ut.  De jeg hadde i drivhuset sist vinter fikk for mye vann og daua av det. Sjekk nå viste at de tilsynelatend døde greinene er grønne og fuktige på innsida. Så bra!  Dermed fikk alle potter sin egen forsyning med snøballer til langsom smelting.  Neste “vanning” kan vel skje om en måneds tid, tenker jeg.

Så var det pellisene. Der står det jo aldeles heftig til, som du ser!  Jeg blir nok nødt til å skjære vekk blomster og knopper og vanne litt sånn forsiktig framover, og passe på at det ikke blir blomstring igjen før langt ut på våren – når de skal ut, egentlig. Sånn gjorde jeg i alle fall i fjor, og det ble det et glimrende flor ut av.

 

Vel ute på trappa igjen ble jeg stående og nyte synet. Det er flott i hagen når snøen ligger, og i kveld var det sånn deilig nullføre og digre snøfiller og stille og fint.  At man har glemt å ta inn all den redskapen får man heller tåle. Den er jo ganske dekorativ der den henger!