Parfums MDCI er et lite fransk parfymehus bygget opp av Claude Marchal, ut fra den filosofien at fine dufter er – eller bør være – kunst mer enn industri, og at parfyme bør være en kilde til glede, stolthet, nytelse og skjønnhet, snarere enn  en “simpel” handelsvare.
MDCI parfymer skapes ut fra en beundring for Renessansen, og i et forsøk på å gjenskape for vår moderne tid noe av prakten som preget kunst og kultur på den tiden, prakt som kan beundres for eksempel i Firenze, hvor Medici-slektens samlinger finnes i Uffizzi-museet.

Jeg vil mene det sier seg selv at med en slik filosofi og produktpresentasjon er det rimelig å forvente at man bruker råvarer av topp kvalitet, og kvalitet (og omdømme) koster, så en slik flaske som den på bildet, med 60 ml eau de parfum i og den lille “bysten” på må man ut med nesten fire tusenlapper for, mens samme flaske med skrukork går for knapt det halve.  Eksklusive saker….
Jeg har vært heldig med parfymenerdvenner, og klart å skaffe meg 10 ml av de dyrebare dråpene.

Le Rivage des Syrtes er en oriental floral, eller floriental som det også kalles, i konsentrasjonen eau de parfum, skapt for MDCI av Patricia de Nicolaï.

Toppnoter: søt appelsin, ananas, galbanum
Hjertenoter: ylang-ylang, tuberose, appelsinblomst absolute, arabisk røkelse
Bunnoter: ambergris, vanilje fra Madagaskar, musk

Navnet, Le Rivage des Syrtes er tatt fra en berømt fransk roman av Julien Gracq, og duften skal beskrive historien om en ensom sjømann som  reiser langt, langt hjemmefra – fra øy til øy og langs strendene for å samle dyrebare planter og eksotiske duftsubstanser, som han omsorgsfullt samler i en kiste for å bringe hjem til sin elskede.

Den åpner med et splash av søt, frisk, feminin, innsmigrende frukt med syrlige grønne innslag. Jeg får assosiasjoner til  noe intenst sommerlig;  ferie på et varmt og eksotisk sted. Lunchtid – taverna, skygge, solflekker på bordet og oss – vi drikker Pina colada og brisen bringer med seg dufter fra blomster jeg ikke kan se, solkremene til alle rundt, og seinere – røkelse fra en kirke eller et tempel i nærheten.

I toppnotene er fersk, nyskåret ananas veldig fremtrendende, og appelsinen er mer søt enn frisk, men komposisjonen har likevel noe intenst syrligfriskt over seg, som jeg antar stammer fra galbanum.   I det den går over i hjertenotene begynner røkelsen å gjøre seg gjeldende, tett sammenvevd med en frisk og luftig, grønnlig appelsinblomst.

I drydown skjer en veldig gradvis overgang til en dypere, mørkere søthet, – det er ambergris, musk og vanilje som blander seg inn sammen med røkelse og blomster/frukt. Det skjer langsomt, og hjertenotene varer lenge, lenge.

Jeg opplever Le Rivage des syrtes som ganske tvetydig, i grunnen.  Hjertenotene byr på en blanding av tydelig røkelse av den typen man brant på tenåringsrommet på sent syttitall, og samtidig noe så friskt og opp-piggende at jeg bokstavelig får vann i munnen når jeg snuser på håndleddet.  Søtheten følger med gjennom hele forløpet, og balanserer en stund helt på kanten til å være for søt, men bikker ikke helt over.  Tuberosen utvikler seg ikke til noe gjenkjennelig på min hud.
Sillagen virker å være upåklagelig; – jeg kjenner duftsporene fra meg selv i rom jeg var i for 10 min siden…  Man bør, med andre ord, kanskje bruke denne duften med en viss forsiktighet, og slik sett er den litt “lumsk”, for inntrykket tett på er ikke at den vil være overveldende for andre, men det tenker jeg at den kanskje kan være.