Du husker kanskje at jeg hadde en øyeoperasjon i begynnelsen av september? Nærmere bestemt en operasjon for å kvitte meg med alderslangsyntheten, som de siste årene har plaget meg ille. Jeg hadde jo briller, men bare til arbeids- og lesebruk, siden jeg så godt på mellomlang og lang avstand, så det var et styr hver gang jeg plutselig trengte å se noe som var på armlengdes avstand og nærmere, og brillene ikke var for hånden.  Butikken, for eksempel. Det var megen småbanning og tenners gnissel over innholdsfortegnelser og desslike.  Jeg tenkte og grublet over dette med operasjon veldig lenge, og tok en beslutning til slutt.

Noen av dere har bedt meg fortelle om hvordan det med operasjonen foregikk, og om hvordan det er nå.  Here goes.

Først er man til forundersøkelse, hvor optikeren finner ut om man er helsemessig skikket til å gjennomgå en slik operasjon. Blodtrykk, kronisk sykdom, medikasjon osv., og om trykk og hornhinnetykkelse (eller var det netthinne?) er ok. Jeg var egnet på alle vis.

Så målte optikeren størrelsen på øynene mine for å finne korrekt størrelse på ny linse.

Operasjonsdagen møtte jeg fram på klinikken, hvor jeg fikk en valium, og så ble dryppet med diverse antibakterielt (antar jeg) og noe som fikk pupillene til å utvide seg. Dette tok en times tid. Så tok optikerdama en ny kikk på øynene mine for å utelukke at noe skulle ha oppstått siden forundersøkelsen.

Så var det inn på operasjonsstuen, hvor jeg ble satt i en tannlegekontoraktig stol og alt unntatt høyre øye ble dekket til. Så dryppet de meg med en bedøvelsesdråpe eller to og noe annet, sikkert jod, og tok på plass den greia som holder øyet oppe så man ikke kan blunke. Det var dette jeg hadde gruet mest for, men jeg kjente det ikke. De forklarte hele tida hva de gjorde og hvorfor.  Så kjente jeg at kirurgen holdt på med øyet mitt. Jeg så et sterkt lys, som jeg ble bedt om å fokusere på. Det ble litt ubehagelig, ikke vondt, men de ga litt mer bedøvelse tror jeg, mest for å berolige meg. I løpet av null tid fikk jeg beskjed om at den gamle linsa var ute, så var det litt romstering, og så var den nye inne.  Øyet ble skylt, den som holdt øyet oppe ble fjernet, det skarpe lyset som hadde vært der ble tatt bort, og sykepleieren kom inn i synsfeltet   😀   Da pustet jeg ut og sluttet å tenke “tenkomjegblirblindtenkomjegblirblind-osv”. Det andre øyet gikk raskere og med mindre ubehag.  Jeg kan max ha vært der inne i en halv time. Antakelig ikke mer enn 20 min.

Etterpå var det litt hviling og venting, utdeling av dråper og informasjon og sånn. Jeg så helt greit nok til å gå på do aleine og lese på øyedråpepakker osv, og kunne betrakte mine “nye” øyne i speilet. Jeg så nifs ut med de digre pupillene!
Alt i alt var vi vel inne på klinikken i et par timer, inkludert ganske lang venting før jeg kom inn på operasjonsstua.

Så var det vel en tre ukers tid med øyedrypping flere ganger daglig for å unngå komplikasjoner.  Jeg har ikke hatt noe fysisk ubehag av noe slag etter operasjonen, bortsett fra at jeg hadde avsindig lyst til å gni meg i øynene den første uka, men det kunne jeg jo ikke.

Nå er det vel 2 måneder siden operasjonen. Den første måneden så jeg ganske dårlig – alt var diffust og ullent med rikelig med auraer og “slagskygger” i alle retninger, og jeg var ganske nærsynt, plutselig. Jeg var utrolig trøtt! Og lei meg, for jeg trodde jo, pessimistisk som jeg kan være, at that was it, så og si.
Men, så har tida gått, og de siste par ukene har jeg etterhvert skjønt at jeg leser skilt som er langt unna igjen, og kan se båtene ute i horisonten og i det hele tatt.

Jeg har vært til en kontroll. Optikeren var strålende fornøyd med meg, og mener jeg ser som en ørn. Hun melder at det meste av dobbelsynet vil gi seg etterhvert som hjernen sjalter det ut, og resten kan tas med laser på de skjeve hornhinnene. Så skal nærsyntheten, som de gav meg med vilje fordi det er lettere å fikse den i etterkant med laser enn å fikse en restlangsynthet. Det gjør vi når øynene har stabilisert seg ferdig.

Jeg trenger svake nærsyntbriller ved pc-en. Jeg må ikke, men blir sliten i nakken av å strekke på den, så jeg tar på et par billigbriller.

Dette ble veldig langt, men nå er jo rapporten avlagt, da   😀   Lurer du på om du skal slutte med å være alderslangsynt?  Sett i gang!

PS: en eneste ulempe: jeg kan ikke beholde illusjonen om mine veldig få rynker. Jeg har ikke veldig mange heller, men slett ikke så få som jeg trodde.  Hehe!

Oppdatering 13.februar 2010:
Jeg ser at jeg jevnlig har besøk på denne posten, og regner med å ha beroliget en del vaklende sjeler? Det kan da være på sin plass å fortelle at dobbeltsyn og glorier stadig blir mindre aktuelt. Jeg tenker ikke over at det er ubehagelig å kjøre i mørket lenger, heller. Det som er vanskeligst med synet nå, er at jeg går litt i surr ifht kombinasjonen briller/nærsynthet/pc, og så tar jeg av gammel vane på briller når jeg sitter ved pc-en, hvorpå jeg lener meg mot skjermen, og alt blir uklart 😆

Oppdatering 11.april 2012:
En vanlig komplikasjon ved sånne operasjoner som den jeg tok i 2009 er at man utvikler såkalt «etter-stær». Dette skjedde med meg også,  og jeg merket det ved at jeg begynte å se stadig dårligere på venstre øye. Jeg kontaktet Memira, som undersøkte og bekreftet diagnosen, og deretter satte meg opp til laser-time.  Jeg hadde time i dag, og jeg skal hilse og si det gikk unna! 10 minutter med drypping med noe som får pupillen til å utvide seg (dråpene svidde bittelitt). Så var det inn til the laser man, som tok en ekstra kikk inn i øyet, stilte noen kontrollspørsmål, og så fyrte løs med laseren. Kan laserbehandlingen ha tatt så mye som ett minutt? Kanskje, men ikke mer. Ingen klemme for å holde øyet oppe eller noe sånt, det var bare å blunke.  Nå er jeg trøtt, som jeg visst alltid blir etter noe sånt, men synet er klart på venstre øye igjen, og jeg skal ikke drive med noen form for drypping eller noe sånt.  Jeg betalte ikke noe for denne behandlingen, den regnes som inkludert i «pakken» ved RLE-behandling.