Svigerfar fyller 70 i høst. Han inviterte altså familien på kanaltur, som skulle krones med en deilig overnatting på historiske Dalen hotell, med middag lørdag kveld hvor vi ikke skulle nektes noe som helst.  I det hele tatt.

Vi ankom. Vi så.  Når man ser en slik fasade, og en slik “storstue” så tenker man: åh – så flott! – og så forventer man at det øvrige også skal gi samme “flott”-følelse.  Vi hadde store forventninger, altså – og de skulle vise seg å bli gjort grundig til skamme.

Rommene var greie nok, men med standard ifht utrustning med shampoo og slikt på badet som holdt pensjonatstandard.

Middagen:
Vi ble bedt om å vente til halv ni på kvelden med å spise fordi de hadde en gruppe på noenogtredve personer som skulle spise åtte. Da vi ankom spisesalen var nevnte gruppe i full gang, og servitørene var i gang med dessertservering.

Vi fikk spisekart. Veldig voksen mat, det meste, og første- og andreklassingen, som hadde oppført seg eksemplarisk hele dagen, var nå helt klart mest klare for noe enkelt. Vi spurte, og ble lovet pølse m/passe tilbehør til barna.
Vi voksne forsynte oss med forretter fra buffet, som var heller tynt dekket, for å si det slik. De lokale spesialitetene var imidlertid velsmakende.

Hovedrettene kom: lammekølle som var så overtilberedt at den hadde konsistens som leverpostei.  Knusktørr og altfor salt andeconfit med karamellisert saus som nærmest måtte brekkes av tallerkenen etter et par minutter. Tilbehøret, kokte poteter og pastinakkpure var helt OK, hvilket forsåvidt bare skulle mangle. Det skal godt gjøres å ikke få til disse.
Maten til barna uteble. Vi sjekket. De meget saktegående og svært unge, svenske servitørene (2 stk på nærmere 50 personer) undersøkte, hvorpå de kom tilbake og kunne opplyse at alle pølsene var blitt kastet. De hadde intet på lur i kjøleskap eller frys. Barna kunne få potetstappe og sukkererter. Kjempeslitne, kjempesultne, kjempeskuffede barn som skulle bo på hotell og få hotellmiddag for første gang i sine unge liv. Selvfølgelig tårer og elende.  Servitørene hadde ikke vett til å si “beklager” en gang. Det hører jo med til historien at vi bestilte for flere måneder siden, og gjorde spesielt oppmerksom på at vi hadde med disse to unge herrene.
Dessert: Pannacotta med eple. Det kom terracottaskåler (sånne man er vant til å se noe tapas-aktig i) med noe som lignet mer en brulée uten sukkerlokket, men med en diger haug med eplebiter m/sukkerogkanel på toppen. Eplet smakte så kraftig at det ble udelikat. En 5-6 av de bitene hadde vært passe.

Frokost: Vi satte oss til frokostbordet kl.9. Det er en helt grei tid på en søndag. Det hadde vært folk der før oss, så vi. Det var tomt for kaffe. Jeg ba om påfyll på kannene. Den unge svensken ville ta seg av det. Det var ingen glass til å forsyne seg med juice. Jeg spurte etter glass. “Joo, vi har dom, men dom är i disken.” – var svaret. Vi ventet en halv time før de kom med glassene. Da oppdaget servitørene at det var tomt for juice.  Det kom litt mer folk, og så var det tomt for tallerkner. Folk forsynte seg med frokost i dype tallerkner.
Baconet var kaldt. Bønner i tomatsaus var kalde. Det ble tomt for bløtkokte egg. Det gikk vinter og vår før det kom nye. Det ble tomt for kjøttpålegg. Det gikk vinter og vår. Det ble tomt for ost, og det gikk vinter, og det gikk vår. Det ble tomt for smør…
I det hele tatt.

Vi var ordentlig skuffa. Ingen følelse av “flott” her i det hele tatt, bare dårlig fungerende pensjonat, betjent av ungdommer med et seriøst tilfelle av brakkesjuke. Hotellet var fullt denne natta, og de virket som de var komplett uforberedte på innrykket.  Huff!

Kall meg negativ, men du kan jo ha dette i bakhodet hvis du planlegger et opphold på Dalen. Da kan du jo tilpasse forventningene, så du ikke blir så skuffet som vi ble.  Det hjelper faktisk ikke med flotte fasader når servicen er så til de grader dårlig.