Altså – maur har sin misjon. Helt sikkert. Jeg har nå i årevis levd i en noget anstrengt sameksistens med innbyggerne i en diger tue som ligger akkurat bak drivhuset. De har hatt sin gang over svaberget der, langs bed og over plen – over i skoghagen. Jeg har vent meg til at de biter litt og kravler på meg straks jeg stopper opp, men i dag ble det simpelthen FOR ille! De har laget tydelig sti i plenen, og de krøp på meg tilogmed mens jeg var i bevegelse.

Så oppdaget jeg det. Sannsynligvis på grunn av min forsømmelse vedr luking den siste måneden, har de altså klart å lage seg enda en tue. En diger en, på skogsiden av Skogsbedet, over svilla.  Jeg er altså angrepet fra to kanter. Snart oppretter de vel en foran huset også, og går til angrep med den klassiske knipetangstrategien.

Dette går ikke. Jeg har grepet til gift, og krigen er i gang. Nå har jeg strødd pulver og vannet med sånt som løses opp i vannkanna, i tillegg til at jeg har tømt radarboksen i stien på plenen.

Grrrr!  Det blir dem eller meg!!