Jeg er riktig så middelaldrende, og når det kommer til avislesing var min første kjærlighet når det gjaldt “Osloavisene” som vi hovedsakelig kjøpte på lørdager, Dagbla’.

Slik jeg husker det var det tilbake i Arilds tid, omtrent da Ålesund brant, mye kulturstoff i Dagbla’, skikkelige kommentarer og kronikker og hva det nå heter alt de skriver i avisene. Av folk med observasjonsevne og formidlingtalent som virkelig kjentes.  Gravende journalistikk som gjorde en forskjell også, innimellom.Og Dusteforbundet. Og Sissel Benneche Osvold. Og sånn.

Så skjedde det en endring en gang på 90-tallet. Det var i alle fall da jeg merket det. Forsidene ble mer og mer skrikete og “horete”. Det var som om avisen forsøkte å være Se&Hør og Her&Nå og VG og Vi Menn og alt rart på én gang.  Det var krigstyper og fullstendig likegyldige “saker” på forsiden, og gode kronikker, gode nyhets- og kultursaker fortrengtes. For ikke å snakke om de regelmessige og stadig hyppigere, hysteriske oppropene om  den siste nye Farlige Bakterien som kunne komme helt uprovosert og Spise deg Opp og Drepe deg!! Helt uspiselig. Slurvete språk, slurvete og dårlig behandlede temaer. Man dyrket øyensynlig konfliktstoff for dets egen del som salgseffekt. Høydepunktene ble færre og færre, og vemmelsen overgikk til slutt lojaliteten. Jeg sluttet å kjøpe Dagbla’ – på lørdager også.

Men så: for noen dager siden kjøpte jeg, nærmest av sentimentale årsaker – og fordi jeg skulle på en lang bussreise, Dagbla’ igjen. Her har det skjedd endringer, og det helt nylig, fikk jeg vite av en kollega da jeg bemerket dette.
Forsiden … nåja,  men inni hadde man konsentrert seg om noen saker og behandlet dem ganske skikkelig og gjennomarbeidet. Det var relativt lite fotball. Faktisk! Det var interessant kulturstoff og temmelig lite kjendisfjas. Og Marie Simonsen på siste side. Det var jo bra, jo!

Så er det dårlig økonomi (ja, det skal du få meg til å tro!) og permitteringsspøkelse og streikende typografer, og “folk med peiling” sier at Dagbla’ er nede for telling.

Jeg håper de med peiling tar feil, og tar sjansen på å kjøpe Dagbla’ i en tid framover – i den tro at den positive endringen er varig.

Jeg håper Dagbla’ overlever.