Jeg er en skikkelig dårlig pellis-mor i år. Flere av plantene har jeg hatt en stund. Jaja, – i alle fall den ene, da, den skingrende Hellasrøde, som jeg sådde for noen år siden. Andre er yngre, men jeg har da drevet og overvintret dem i drivhuset i et par sesonger i alle fall.

Nå «glemte» jeg dem ute på utestueveggen da det ble kaldt. Det vil si, -jeg husket – men orket ikke, var alt for forkjøla og sliten til det. Så ble det flere minusgrader i flere dager, og i går tok jeg meg på tak og bar de jeg bryr meg om å ta vare på, inn på vaskerommet. Siden har jeg smånervøst ventet på utviklingen, -lever de? Nå ser det ut til at de kanskje gjør det. Lever altså. I kveld blir det dermed barbering og helt forsiktig vanning, og så håper jeg at jeg slipper med skrekken.

De er jo så fine! Sist vinter tok jeg etter Anne-Marie, -jeg knep bort alle tilløp til blomstring etter hvert som de viste seg, og det gjorde de med stadig større intensitet etter hvert som tida for utsetting nærmet seg. Så fikk de gjødsel også etterhvert, og da de ble satt ut og satt fri mht blomstring var det helt på linje med slikt man ser på puslespillbilder fra mellomeuropa – bugnende pelargoniumbalkonger med fjell i bakgrunnen, sant?  Ingen av bildene jeg har tatt yter i grunnen herligheten rettferdighet, men her er i alle fall noe.

 

Og så belønner jeg med å la dem henge ute i kulden. Jaja – nå får vi se.