Jeg var ikke noe grei med engletrompeten min i vinter. Den sto der borte i en krok i drivhuset, med jord og røtter ganske kraftig amputert, og den fikk kanskje vann et par ganger i løpet av vinteren. Ut på seinvinteren skar jeg den ned en god del, og satte i gang med ordentlig vanning. Det kom, som forventet, grønne skudd. Men så daua de igjen, noe som fikk meg til å tolke at dett var dett, og så sluttet jeg å bry meg om hele trompeten, jeg mener – jeg hadde jo noen andre potter å ta meg av på den tida også…  

Min kjære spottet meg da jeg hadde tatt trompeten i luggen og var på vei til komposten med den. Han stoppet meg, skrapet i barken med en finger og fant grønt, og fratok meg deretter omsorgsansvaret for hele stasen.

Den fikk krukke, skikkelig jord, vann og maskulin pusling, og lang ut på sommeren brøt den nytt bladverk igjen.  Og, nå blomstrer den altså.  Den kan jo ingenlunde måle seg med Trines fossefall av noen planter, men dog.  Never give up, kunne også vært tittelen på denne posten.