Jeg har vært temmelig slappfisk hva gjelder hagen i år. Ingen nye bedd gravd og beplantet, ikke engang det jeg skulle tatt i forfjor – det som skal binde sammen tungebedet og bergbedet til en lang sak i stedet for de to bedene med en litt umotivert plenbit mellom.  Det som stanser meg er alle røttene. De avsindige, grufulle, allesteds nærværende osperøttene. Jeg blir helt utslitt og sinna bare ved tanken. Grrrr!  Vel, jeg gidder altså ikke i år. Null forventning = null selvforakt pga ikke oppfylt forventning. Bra.  Dessuten har jeg, som denne bloggen gjenspeiler, klart å nyte hagen min mye i sommer. Det er jeg veldig glad for, -jeg vil ikke at hagen (også) skal bli jobb.

En del luking er det da blitt. Det skal jeg ha.  Ingen av bedene er aldeles fullstendig overgrodde. Dette skyldes nok min hang til å plante skrekkelig tett, så det blir rimelig vanskelig å overleve for fremmedelementer, -i alle fall frø-ugress. Unntaket er det store skogsbedet, hvor det fremdeles er bra med plass, og hvor jeg i fjor bedrev jorddekking med blomstrende gress. Bør ikke, gjentar: ikke tas som et eksempel til etterfølgelse. Jeg har måttet overvåke og fjerne plenveksten i det bedet i hele sommer. Huffamegogakkameg og fy.

På den annen side har jeg ikke luket så mye som jeg pleier, så jeg har funnet frøplanter av opptil flere stauder som jeg normalt har regnet som noget vanskelige å få til fra frø, for eksempel en akeleiefrøstjerne (Thalictrum aquelilegifolium ‘Album’).  Og så er det ettåringene fra i fjor, da. Jeg tror at jeg ikke har sådd hvit Cosmos i år, eller – jeg har ikke sådd Cosmos i det hele tatt i år, men likevel står det mengder med de nydelige, hvite blomstene med det dillaktige bladverket og svever i bedene mine. Utrolig praktisk  🙂   de skal få stå og frø seg i år også, så er den saken biff neste år også.  Forresten har jeg ikke sådd ringblomster heller i år, men pallekarmen med løk er i alle fall full av de flotteste ringblomster likevel. Naturen er samarbeidsvillig og gavmild!

For 2-3 uker siden hadde jeg en runde med sekatør og bøtte, og klippet visne roser over en lav sko. Det har betalt seg. Nå kommer flere av rosene med et flott annetflor. Mary Rose, Falstaff, Brother Cadfael (Austinroser) ser ut til å bli enda flottere enn i førstefloret, og jaggu kommer ikke Souvenir de la Malmaison med flere fete knopper også. Hvis de nå kan få lov til å åpne seg uten å bli ødelagt av regn, så blir jeg glad og fornøyd. De tåler nesten ingen ting. Superfylte roser, tynnetynnetynne kronblader i det skjæreste rosa. Går i ball for et godt ord. Så, nå krysser jeg fingrene.

Staudene oppfører seg omtrent som de pleier. Jeg flyttet Geranium ‘Ann Folkard’ til et mer beskyttet sted- til trappebedet, før i sommer, og det ser altså ut til å betale seg. Den har lagt på seg betraktelig, selv om den ikke har blomstret. Håper på neste år, den er ganske striking med den hotte cyclamenfargen mot det skarpt gulgrønne bladverket. Echinacea (solhatt) ‘White swan’ har formert seg og blitt en skikkelig bestand, og den rosa varianten kommer seg stadig etter at jeg var hakket for gavmild da jeg delte den for et par år siden.  Lychis coronaria (fløyelstjæreblomst), varianten med skikkelig hot pink blomster, har heldigvis sådd seg ivrig, så der har jeg rikelig med planter til neste år. De er nå snart store nok til å kunne distribueres rundt i bedene.  Flott med de rosa blomstene mot det sølvgrå bladverket. Jeg har sådd den hvitblomstrede i år, så den skal blomstre neste år. Håper inderlig at de faktisk blir hvite, nå da.

«Stauden»  Lobelia fulgens ‘Queen Victoria’, som jeg sådde 12/2 har nå begynt å blomstre i disse dager. Den er ikke så lett å få til å passe inn noe sted, egentlig, og den klarer seg nok ikke over vinteren, men jeg synes den er så stilig med det nesten svarte bladverket og intenst knallrødoransje blomster, at jeg klarer liksom ikke helt å la være å hige litt etter den likevel. Agastache ‘Apricot sprite’ (blågrønt, dugget bladverk og aprikosorange blomster) er på sitt hittil flotteste nå.  Den forrige agastach’en jeg hadde, ‘Golden Jubilee’ (lysende, gulgrønt bladverk og fiolette blomster),  viste seg å være kortlivet. De lukter godt, disse plantene, -en slags lakrisaktig søt peppermynteaktig duft. Og så er det ryllikene, da, -i alle fruktige og søte rosafarger man kan ønske seg, nesten.  De er kjempefine nå. Jeg  håper de kommer tilbake med de fargene de har nå, -de har visst en tendens til å gå tilbake til hvitt etterhvert.

Hva mer? Jo, jeg gremmes over min manglende evne til å ta vare på agurkplantene. Jeg har visst innarbeidet en adferd som tilsier at når mine to omsorgsfullt oppalte planter står der, halvannen meter høye, struttende av over 40-50 friske og flotte miniagurker, -da glemmer jeg å vanne.  Agurkplanter tåler ikke å tørke. Ikke i det hele tatt. Så, i stedet for å ha store mengder agurk til oss og alle som vil ha, har jeg to superstressede planter som aborterer alle småagurkene og deretter sturer lenge.  Ekstremt irriterende.  Men tomater har jeg heldigvis. I lange baner. Bra med løk (selv om de er himla små) og squash også.