I drivhuset står nå potter med nyspirte tomatplanter og skal bli store og flinke til å forsyne meg med mestringsfølelse og smaksopplevelser i luksusklassen;

-Gardeners’s delight – riktbærende klaser med saftige, ikke for søte, halvsmå tomater. Bærer navnet med rette.
-Brandywine – historisk sort. Rosarød, rynkete og styggvakker, smakfull og stor.
-Black russian – halvstor, mørk rødsvartgrønn. Saftig, utrolig fruktig og god smak.
-Rio Fuego – seint moden, ganske stor, plommefasong, tykke, kjøttfulle vegger.

Dette bildet fra i fjor får være illustrasjon på forventing om dufter og smaker og drivhuslykke:

Chili:
-Heat wawe, -grønne til røde/orange, middels sterke, noen hypersterke dog.
-Apache
-Sweet wrinkled old man
De to siste skal visst være ganske milde/fruktige, slik at man kan choppe dem rå direkte i maten. Chili er helt avhengighetsskapende.

Flatbladpersillen spirer. Korianderen også (note to self- skaffe stor pose med korianderfrø fra innvandrerbutikken, siden koriander må sås jevnlig). Ut er gressløk, timian og syre i god vekst, og det er liv i salvien. Rabarbraen er snart klar for høsting av de aller første, spede, sprø stilkene.

Jeg har ikke tomteforhold til den store kjøkkenhagen, men klarer meg med litt småtteri i drivhus og pallekarmer, og det er veldig hyggelig!
Pallekarmene er ingen pryd for omgivelsene, kanskje, men hva så? Her er fjorårets, hvor jeg har: rabarbra, squash, sukkererter, syre, rødløk, flatbladpersille, mangold, gulrøtter, ringblomst (til salatbollene og generell skjønnhet), dill, salat, kruspersille, koriander, gressløk, agurkurt, timian, salvie, rosmarin. Så langt jeg husker. På tre ganger to karmer. Det utrolig så mye man kan klare å få plass til om det er opplevelsen man er på jakt etter mer enn matauken.

Helt OT: huset må beises, det har lysnet noe voldsomt på 5 år.