I ryddeaksjonen nevnt i forrige post materialiserte det seg to bokser med tørre bønner jeg nok har kjøpt i et ekstra sterkt anfall av ‘groundedness’. Såkalte ‘Butter beans’ og ‘Kidney beans’.
Jeg la dem i vann tidlig i går morges, og rakk ikke gjøre med dem i går kveld enn å skifte bløtevann. I dag var det tegn til spiring i begge bollene, så jeg ble nødt til å gå til aksjon. Jeg fjernet bløtevannet, spylte bønnene skikkelig og la dem i hver sin kjele med ca. dobbel mengde vann. Krydder: laurbærblad, hel pepper, sellerisalt (gadd ikke ofre sellerirota til dette), godt med tørket chili, timian og merian. Merk: ikke salt på dette stadiet. Hvis bønner (alle belgfrukter har jeg hørt) blir kokt med salt i starten, blir de harde og ekle, og ikke sånn møre og fine som de skal være.

Så kokte jeg i 1/2 time. Ikke fosskoking, men småkoking etter oppkok. Sjekket om ferdige. Kokte i 15 min. til. Sjekket, og kokte i 15 min.til. Husker ikke om det ble mer enn en time til sammen til slutt, men poenget er selvsagt å ikke koke dem i stykker. Da jeg syntes de var blitt passe tilsatte jeg salt, gav et kort oppkok så saltet løste seg opp, skrudde av varmen og lot kjelen stå en liten stund.
Så helte jeg bønnene i dørslag, spylte med kaldt vann, fjernet skinnet av ‘Butter beans’-ene (lett som en plett; klem i enden og bønna popper ut av det seige skinnet i den andre enden), pakket i porsjoner og frøs ned.

Noen av de hvite skal jeg ha i en suppe i kveld, og de andre blir nok brukt tilsvarende, eller i salat. De røde er tenkt til salater og gryteretter og sånn.
Heretter tror jeg neppe jeg vil bruke all den energien på å gjøre i stand røde ‘Kidney beans’, som man får kjøpt på alle matbutikker bortover, men de andre – som er veldig gode (og pene 🙂 ) kommer jeg nok til å ofre litt jobb på en annen gang også, siden jeg aldri har sett dem til salgs som annet enn tørre.