Vi har kjøpt oss en sånn derre ‘Zen’-spiller. Andre har iPod (heter det, ikke sant?).
Tanken var at vi skulle gjenoppta vårt tidligere temmelig intense forhold til musikk. Jeg har alltid foretrukket klassisk, og min kjære tung og hard rock og blues. Ikke så kompatibelt. Så derfor; stenge seg inne, mobilt, med sin kjære musikk. Uten å plage den andre. Var tanken.

Jeg har forsøkt å bruke den, uten videre hell. Orket ikke å lage spillelister, og det ble så slitsomt med hele album. Men, så ble jeg (via den glamorøse bibliotekaren, -takk! – jeg er ikke så flink til å utforske nye teknisk dingser…) oppmerksom på at det er noe som heter ‘spill alle i tilfeldig rekkefølge’ – og nå snakker vi!

Det er moro med for eksempel Tom Waits ‘By the time I get to Phoenix’, etterfulgt av ‘Et resurexit’ fra Bachs messe i H-moll og deretter noe tung blues! Yes. Jeg tror hjernen blir glad og holder seg i gang når den får så ulike stimuli på så løpende bånd.
På denne måten tror jeg sannelig jeg vil kunne venne meg lettere til musikken min kjære liker best.