I det siste har jeg fått med meg et par tv-reklamer, og jeg sitter til dels med dette tåpelige uttrykket, vet du – sånn halvåpen munn og hengende hake(r). Jeg er ganske jålete, det innrømmer jeg. Opptatt av make up og dufter, og får med meg at en del produkter er såkalt “limited edition”, for eksempel noen sommerdufter og noen øyeskyggefarger og sånn. Men – dopapir?! Dopapir i limited collection? Hallooooo? Øhhh – er det noen som lissom tar vare…
Jeg husker fra da jeg var liten. Faren min, og bestefar, satt i høyryggede stoler og leste biografier om Menn (etterhvert ble det vel Kvinner også 😉 )som hadde Gått Til Nordpolen, eller vært først til å fly, eller bygd veldig store båter, eller hadde hatt mange interessante opplevelser i diverse villmarker. Og sånn. Når noen sier «biografi» til meg nå, kjenner jeg derfor lukten av skinn-innbinding og bok og tobakkslukta av faren min, og assosierer til noe skikkelig noe,…
Det er lett å være stor i kjeften når noe er litt unna i tid. Nå er det er par timer til jeg skal gå på ski i lysløypa. Det er kjempelyst ute, og alle kommer til å se hvor klønete og dum jeg er, og jeg kommer sikkert til å dette masse, og tør sikkert ikke kjøre ned noen bakker nesten og jeg kommer nok til å synes at den minste, bittelille dump er en diger og kjempebratt bakke….
«…latterliggjør mennene som ikke vet hvor – øh – vaskeposen – øh – står», sa en sosiolog eller hva det nå var han var, han som kommenterte på dette reality-programmet om den derre øya oppe i Nordland Troms, som begynner på tv i kveld. Tema var jo den påståtte langvarige tradisjonen i media hvor menn latterliggjøres, siden det ikke er lov å latterliggjøre kvinner lengre… Skal man på død og liv latterliggjøre noen hele tida, da? I så fall må jeg få…
I dag morges satt jeg i bilen på veg til jobb og tenkte på fotballklubben min, Blackburn rovers. De har tapt og tapt og tapt i det siste, sist 0-3 mot Wigham (?) – noen som har hørt om det laget før? Jeg kjemper mot katastrofefølelsen som går på at det er min interesse i klubben som gjør at det går så dårlig, og jeg satt der i bilen og tenkte: Ince må gå! (det er slik vi fotballinteresserte uttrykker…
-en post til skrekk og advarsel I kveld har jeg brukt av tida og energien til Lene i Fredrikstad, som ikke føler seg helt frisk engang, og til Hagedykkerinnen, som – sin vane tro – sjekker alt oppad stolper og nedad vegger – fordi jeg ikke klarte å få til dette med trackback. Etter en lang stund med ymse att og fram skjønte jeg med ett at jeg hadde glemt å ticke av i en boks. Og, da var det…