Én spray på håndleddet, det legger seg en blank film på huden, og jeg havner pladask! i en diger bolle, fylt med syrlige epler og mandariner med skall, hakket til slush. Noe av bladverket har havnet nedi der og blitt hakket sammen med fruktene, og gir en tydelig grønnfarge til alle de orange duftene. Bollen står midt i et blomsterbed fylt med blomster jeg ikke helt kan se, -noen av dem gir fra seg en snodig, lett ubekvem duft av ganske grønn banan.

Duften av all denne frukten og blomstene er fullstendig overveldende – du kan formelig se hvordan det spruter geysirer med duft fra huden min, – men ikke på en dårlig måte; nesa må hele tiden borti håndleddet og snuse vellystig og nysgjerrig, for det er noe med dette dufthavet som gjør at jeg lurer veldig på hva som nå skal skje….

Etter en god halvtime, hvor duftbildet har holdt seg temmelig uforandret, forlater jeg sofaen, går ned i første etasje og henter meg litt mat, og på vei opp igjen møter fruktbollen meg halvveis opp i trappa. Den ene sprayen dominerer hele etasjen der oppe!

Så glir all frukten litt i bakgrunnen, og jeg kjenner blomsterduftene stige fram og presentere seg litt tydeligere, det er lilje, osmanthus og jasmin, men det er ikke høyrøstede hvite blomster, dette, – de behøver ikke det. De står der liksom og smiler og svaier elegant mot en dypgrønn bakgrunn, og rundt røttene har de nyvendt, deilig, dampende, frisk, brunsvart jord. En lett stikkende patsjuli vever seg inn og ut av bildet og gjør blomster/grønt/jord-inntrykket lett skanky og veldig spennende.

Nå blir jordnoten mer og mer framtredende, og patsjulien får mer av denne grønne, lett bitre, lakrispregede karakteren, som bidrar til opplevelsen av jord, og her kommer lette fruktnoter inn igjen og svever i bakgrunnen, som når du er ute i en sommerhage etter regnet, det damper av jorda og gresset og mosen, og så får du disse slørene av blomsterduft som kommer og forsvinner igjen og svever rundt deg.  Denne fasen varer lenge, er veldig deilig og interessant, og duftsløret virker som det er like vidtfavnende nå, som i starten.

Etter hvert blir duften mer og mer trepreget. Ikke på denne tørre måten som best kan lignes med kraftige tanniner i vin, treet er på en måte søtt og aromatisk og saftig, samtidig som det umiskjennelig er treverk. Patsjuli er med, og så kommer blomstene tilbake i bildet! Vakker, pudret iris vever seg inn og ut mellom treverket, så subtilt at jeg må helt ned i håndleddet for å sjekke, men – jo – det er iris, og det er så lekkert!  Denne fasen varer også i minst et par timer. Nå var det blitt seint og jeg var trøtt og gikk til sengs.

Nå er det dagen etter, klokka er ca. 10 formiddag, og det er fortsatt en tydelig duft av noe søtt og skanky igjen på håndleddet mitt. Jeg oppdager at duftsløret faktisk er intakt fremdeles, når jeg strekker meg etter vannglasset mitt, med armen på vei bort fra kroppen kjenner jeg den. Wow, Panda!

Christian Carbonnel – parfymøren – må være et geni. Måten han bygger opp duftene på, med noter som kommer og går og presenterer seg om og om igjen på litt ulikt vis, og så tydelig! Det er helt magisk. Og måten han behandler jordnoten på ……  jeg bare elsker det.

Denne settes på ønskelisten, det er sikkert og visst.

Jeg vil forresten skryte av spraymekanismen på testeren, sprayen er veldig fin, og du slipper å kave med trykket på toppen. Du trykker forsiktig, og ut kommer den fine sprayen, som lar seg dosere.

Bildet er lånt fra nettsiden til Zoologist