Jeg har én parfyme som er sjefen over alle sjefer når det kommer til juleduft, og det er Coco edt fra Chanel.   Bildet er av en en flaske med parfum-konsentrasjon, for den er peneste, så derfor.

Coco er varm, elegant, nydelig komponert og lett å bære, så lenge man er forsiktig med doseringen!  Den får meg til å føle meg superkvinnelig, trygg, »på rett hylle» om du skjønner. Og – den innbringer alltid mumlende utbrudd av typen »mmmmmmm!,luktergodt!!»  i løpet av klemmerunden ved starten av festlige anledninger.   De fleste av duftene jeg bruker til daglig, i alle fall nisjeduftene, innbringer svært få slike kommentarer, så man skjønner at det er velkomment når det kommer 🙂

Jaque Polge skapte duften for Chanel i 1984.  Toppnotene er oppgitt til  jasmin, fersken, frangipani, mimosa, og  appelsinblomst, hjertenotene er cascarilla (en busk som vokser på de Vest-Indiske øyer), appelsinblomst, rose, nellik-knopper og  angelica (kvann).  Bunnotene er labdanum, sandeltre, tonkabønne, lær og opopanax.

For min nese er det ganske vanskelig å skille ut de enkelte komponentene, – de glir sømløst over i hverandre i en krydret treaktighet med blomstrende overtoner og noe røkelsesaktig.  Duften minner meg om glødende farger; dype rødtoner, gyllengult og ravgult, dypgrønt – nesten svart – som i et persisk teppe.  Noen har sammenlignet duften med  følelsen av et tungt mahognybord gnidd inn med appelsinolje, toppet med en vase full av friske blomster, og en kopp chai-te med melk.    Sannelig ikke et dårlig bilde!