Med den språklige nesen høyt i sky

Med den språklige nesen høyt i sky

Jeg har vært hos Pseudologos og ropt ut min medfrustrasjon over all den grusomme orddelingen som florerer i verden, -og i bloggverdenen. Det er virkelig helt skrekkelig slitsomt å lese disse helt usammenhengende tekstene som oppstår når det på død og liv skal puttes inn et mellomrom alle steder det på noe vis går, og jeg pleier å tenke rasende og frustrerte tanker som; si meg-er denne personen helt sløv, eller? Og så blir jeg litt skamfull.

Jeg skjønner jo at ikke alle kan være like opptatt av korrekt (i rettskrivingsforstand) språk. I tillegg må det jo være noe med språkopplæringen, ikke sant? Når så inni hampen mange mennesker skriver så inni hampen dårlig (dårlig=mye feil her), så må det da ha sin årsak i andre forhold enn den enkeltes eventuelle sløvhet, for de fleste mennesker har jo mest lyst til å mestre ting greit?  Når man driver med undervisning i noe, så er vel noe av målsettingen å feste en del regler om hva som er riktig og hva som ikke er det, i de ubefestede hjerner. Nå så mange skriver så mye feil, -da er det vel noe galt med norskundervisningen, da?  Og hvis undervisningen er så dårlig at en hel generasjon (og generasjonene som kommer?) skriver mye feil, så blir det kanskje litt dårlig gjort å gå til angrep på den som skriver?  Eller – skal all skyld legges på MS Word og de røde strekene der? Virkelig? 

Hva tenker dere andre og særlig du som er norsklærer om dette? Er vi helt hjelpeløst overlatt til Microsoft og mediesamfunnet, eller er det faktisk mulig å lære barn og unge å skrive riktig norsk? Er opplæringen god nok og folk må bare ta seg sammen?

Få høre!

Viktig: jeg snakker nå ikke om dyslektikere. For det første har folk med dysleksi en god grunn til å skrive feil, og for det andre er min erfaring at disse folkene – når de først skriver – jobber med både rettskriving og det tekstlige, slik at resultatet ofte går utapå mye annet som bare rables ned av ikke-dyslektikere. Dessuten er det (for mange) greit å bare si fra om dysleksien, slik at omgivelsene er klar over det.

0 kommentarer til «Med den språklige nesen høyt i sky»

  1. Jeg tror mye av orddelingene skyldes sms-språk. Ordbøkene for sms takler ikke sammensatte ord, men et ord om gangen går fint uten å måtte stave hele tiden. Da er det nok mange som ikke orker å gå tilbake og fjerne mellomrommet før de skriver videre. Jo oftere man ser ordene adskilt, jo mer «vanlig» blir det å bruke det overalt og ikke bare til sms.

  2. Det kan godt hende at sms har mye av skylden, skjønt jeg synes da at orddelingen florerte også før sms grep om seg.
    Hmf! kan ikke folk bare gjøre som meg, da? Lagre hele, fine ord i ordboka?

  3. Engelsk er nok en påvirker, der deles jo alt, og når retteprogrammene insisterer på å dele så er det jo også med på å innvirke. Sms teorien har jeg ikke tro på, for som du sier, problemet er eldre enn 10 år, dessuten så trenger en jo ikke lage mellomrom for å få delt ordet.

    Jeg tror det er lettere for mange å skrive når de deler opp teksten og ordene. Man veit at de er rett hver for seg, så da tar man de hver for seg selvom det blir rasende feil.

    Om du finner et godt svar på hvorfor det har blitt så mange ordelingsfeil, og en plan for hvordan minske problemet så hadde du i allefall fått en kjempeklemm av meg 😀

  4. Helt enig..! Jeg er oppgitt jeg og, altfor mange slurver med orddeling (og rettskriving). Jeg tror det handler om flere ting, som andre har vært innpå… engelsk påvirkning, sms-språk osv. Jeg tror det handler mye om at man ikke er spesielt opptatt av det og dermed ikke gidder tenke på hvordan det skal skrives.

    Dyslektikere har vel ikke først og fremst problemer med orddeling (?), men med staving – og da tror jeg det er relativt enkelt å gjenkjenne. Trur eg… 🙂

  5. hehe, og så ser jeg at teksten min over er full av skrivefeil (og minst en orddelingsfeil..)

    Nei, det er ikke en typisk dyslektikerfeil å dele ord opp feil, men, det er typisk at når man har dysleksi så blir hele språkforståelsen dårligere med mindre man får hjelp til å skille fra hverandre de ulike problemene (og det gjør desverre de færreste).

    Lothiane; det er slettes ikke slik at du kan gjenkjenne på en tekst at skribenten har dysleksi. Mange kan du se det på, men flertallet ikke. Jeg er selv dyslektiker og ser det ikke nødvendigvis hos andre for å si det sånn, og jeg veit jo tross alt hva jeg skal se etter.

    Det er forresten akkurat like irriterende for en dyslektiker med alle disse tullete orddelingsfeilene. (Og jeg synes det er helt ok at noen tar det opp, og føler ikke det som et angrep på min egen dårlige rettskrivning)

    Mye morro kan det jo bli da, med ord som plutselig får en helt ny mening LOL

  6. Vi synes å være enige i det meste :-), men det er vel en kamp mot vindmøller, dette her.
    Dette med kamp mot vindmøller må jeg forresten slå opp, jeg føler meg nemlig ikke helt sikker på om jeg forstår/bruker det riktig, men pytt! jeg tar sjansen her :-D!

  7. Joda, du har rett i mye, men norsklæreren i meg har et sterk behov for å påpeke at du bruker bindestrek for å dele setninger. Skal du for eksempel si: Hun falt – men bare to meter, skal det være mellomrom både foran og etter streken. Det samme gjelder om du kommer med en egen innskytelse. Regelen er enkel; du skiller bindestrek fra ordene ved mindre du skal slå sammen et fremmedord med et norskt, eller to ord som naturlig ikke hører sammen.
    Du burde kanskje ikke skjelle ut orddeling når du selv ikke kan relativt grunnleggende tegnsetting. Da har jeg sagt mitt:)

  8. Hmf. Jaja, da får jeg vel legge meg flat og takke for at du delte kunnskapen med meg, da. Og så skal jeg vel vokte meg litt for denne uvanen min med bindestrek, helt til jeg glemmer meg igjen 😀

    (forresten heter det vel «med mindre», ikke «ved mindre»? *knegg*)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.