Nå har det gått – skal vi se – fem år, tror jeg, minst, siden sist jeg hadde skikkelig hageinspirasjon. Jeg har latt som energien har vært der, og lovet gull og grønne skoger. Jeg skulle luke, jeg skulle flytte planter, jeg skulle….   Men, like lite ble det.

I år har det skjedd noe. Skogsbedet, som på en måte har vært den store sperren, fordi det inneholder så mye skit (kveke, bl.a., voldsomme mengder med kveke), og er alt for stort, er nå, etter felles innsats av min kjære og meg, ryddet og rensket.  De plantene vi skal ha der står der én og én med bar jord mellom seg, og det som skal bort er dels gravd vekk og dels Roundup-et (det er noen stauder som bare ikke lar seg fjerne uten med rå makt og kjemi, for eksempel denne, som er fin, men hallo! Sanguisorba obtusa).  All vanskjøtselen og tida som har gått har også gjort noe med mine finere fornemmelser, så nå er det blitt langt viktigere å få ryddet og rensket enn å ta vare på små frøplanter som kaaanskje kunne bli til noe kjekt. De fleste blir til Geranium phaeum i en uendelighet av sjatteringer i vinrødt uansett, og Phaeum-ene tar kvelertak på alt rundt seg, og om et par år ville hagen ha blitt til et nokså ugjennomtrengelig phaeum- og ospekratt. Huff.   Det er også grunn til å advare mot å plante Koreabronseblad (rodgersia podophyllum)  sånn uten videre. Den er også MEGET villig…

Nå setter jeg spade og greip nedi jorda og vipper opp ting&tang uten å blunke, og tar jeg kverken på noe lovende – vel, – det blir vel stauder å få kjøpt i framtida også, er filosofien.

Jeg merker også forandringen på at jeg nå besøker hagesentere uten ulystfølelse og til og med kjøper noe der, og at jeg i dag – på årets hittil heteste dag – har oppholdt meg i flere timer i et bed hvor jeg har gravd opp noen enorme beist av noen Marikåper, og plantet tre Clematis der beistene sto. Jeg gravde store, flotte hull, som jeg fylte med kukompost og benmel som de nye plantene sikkert vil trives med. Jeg vannet til og med både underveis og etterpå (men ikke si noe til kommunen!).  Vel, det er Clematisene som er årsaken til hele dette innlegget. Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke kommer til å huske navnet på dem når lappene forsvinner, og i hvilken rekkefølge de er plantet, så her er altså info til selv:

Nærmest drivhuset: Ville de Lyon
I midten:  Madame Le Coultre
Nærmest trappebedet:  Hagley hybrid.

Ellers ser jeg at både Hjertetreet og min egenhendig sådde Acer unkurunduense halvveis har tatt kvelden. Jeg tror det er tørke som har tatt førstnevnte, og antakelig en kombinasjon av stående vann + kulde som har tatt den andre.  Det er varierende forhold i denne hagen min!  Halvparten av begge er imidlertid i live, så jeg skal beskjære kraftig og håpe det beste.

Magnoliaene klarer seg imidlertid helt strålende, så det fryder jeg meg over.

Nå drar vi snart på ferie i et par uker. Nå vi kommer hjem skal vi ha minigraver inn i hagen. Vi skal bl.a. flytte minimum 2 Rhododendron ut i skogdelen av hagen. Dette kommer det nok bilder av.  Videre skal resten av bedrenskingen gjøres ferdig, og vi skal legge på solide lag med kompostjord fra fyllinga i alle bed.  Resten av sesongen blir det generelt kosevedlikehold, slik at vårsesongen kan startes med mer lyst og glede enn tilfellet har vært de siste årene.

En slags optimisme her, altså. Den som lever får se 😀