Omkalfatringen fra staude- til rosebed og omvendt og alt det der nærmer seg sin absolutte sluttførsel, – i kveld har jeg bredt en dyne av deilig biokompost på toppen av rosebedet, satt staudene som skal nedi der utover på prøve, og satt på vanningen.

Dermed har jeg tid og overskudd til å tenke nærmere over hva jeg vil ha der Hurdalsrosa sto.  Det er jo bare kos  :-)   Etter jobben i dag kjørte jeg innom Ødegården planteskole (i Grimstad altså, ikke den på Vestlandet) og hadde en lang prat med Martin.

Han hadde følgende forslag

Magnolia ‘Galaxy’, som blir et lite tre på ca. 4 meter, sa han, skjønt på nettet finner jeg 6-12 meter…og blomstrer med røde blomster på bar kvist omtrent nå, og det blomstrer lengst av alle magnoliaene han har.  Det med høyden er en bekymring, og prisen forsåvidt;  kr.1500, takk.  Men, jeg har jo fryktelig lyst på en Magnolia da…

Acer japonicum ‘vitifolium, også et lite tre – han kalte det “dverg”, men i treverdenen er vel dverg noe annet enn det jeg ser for meg. Opptil en 3-4 meter da, kanskje –   Det har noen artige, rubinrøde og syregulgrønne ‘rakler’ på bar kvist nå rett før løvet kommer.  Høstfargen er flott, som man ser, men sommerfargen er vanlig grønn, så dette er neppe aktuelt, siden det heller ikke dufter, og skal man dømme ut fra bildet her vil det bli en kamp for å holde atkomsten til stien bak bedet i orden.

Et overraskende forslag var søylekirsebær.  Prunus serrulata ‘Amanogawa’, et smalt, lite tre som blir 4 meter høyt, blomstrer med store mengder hvitrosa, sterkt duftende blomster i mai, og resten av sesongen kan være klatrestativ for clematis. Sa Martin at han har gjort.  Størrelse, duft, plass for clematis, ikke problemer for stien, og plass til roser ved basis. Fristende!  At dette var det rimeligste av de jeg så på er jo bestemt ikke noen ulempe.

Så var det drøftelser i heimen.