Jeg orker ikke være så innmari pirkete med bedrenskingen i år som jeg har pleid å være før – hvor jeg nærmest har ligget med pinsett og fjernet absolutt alt av dødt løv. Det er det altså ingen vits i å gjøre. Derimot er det vits i å luke på sin ryddeferd, så det har jeg gjort. Skogsbedet, “Det store staudebedet”, Trappebedet, Tungebedet, Tunbedet, Hostabedet, Bergbedet og Hurdalsbedet er ferdigrenset godt nok. Rosebedet gjenstår, og roseklippingen.

Dermed kan jeg gjøre meg ferdig med den “verste” hagejobben i morra. Så er det sjauen med å lirke min kjære med på Plantasjen for å anskaffe tilstrekkelig med billigjord til at jeg kan få fylt på “her og der”. Det siger i bedene mine, og særlig Skogsbedet har alt for kompakt jord.

Når man går sånn krumbøyd og rydder og rusker, er det fort at blikket blir så innstilt på kvist og kvas og tørre blader, at man (i alle fall jeg) glemmer å se det fine nye. Påminnelsen er altså: jeg/vi må huske å se det fine!

Carex pendula viser livstegn likevel. I disse dager er det tilstrekkelig å vente et døgn på endringer  😉

I mine små pauser har jeg stolhaget en smule, og så har jeg tatt bilder. Prøver meg fram med det nye kameraet.  Mye å lære. Et eksempelmotiv:

Jeg vet hva jeg gjorde, men ikke helt hvorfor det ble som det ble, så her må det leses detaljer for bildene – og manualer og sånn.

Denne Heucheraen er bare såå lekker, synes jeg:

 

-og den mellommørke Helleborusen klinger bra sammen med den tidlige irisen.