Kjære medtrafikant

Kjære medtrafikant

Jeg kjører bak deg på E18 til og fra jobb daglig.   Selv er jeg den perfekte sjåfør og gjør aldri feil i trafikken. Det samme er dessverre ikke tilfelle med deg, og jeg tenkte jeg ville benytte denne anledningen til å gi deg et par vennlige og velmente tips og triks.

Vi begynner med gasspedalen:
Du har kanskje lagt merke til at noen ganger kommer bilene bak deg litt nær opp i rumpa på deg?  Ikke det nei. Vel, jeg kan forsikre deg om at det skjer, og jeg kan fortelle deg hva grunnen til dette er. Du setter deg i bilen, begynner å kjøre, plasserer foten på gasspedalen – og når du er kommet opp i marsjfart på flate veien, vel – da stivner gasspedalfoten din, tror jeg.  I alle fall går farten merkbart ned i alle motbakker, og merkbart opp i alle utforkjøringer. Konsekvent.  Det er greit for motoren å få litt assistanse av deg og gasspedalen til å kreke seg opp motbakkene, vet du  🙂

Så skal vi ta for oss retardasjonsfelt – og – forsåvidt, en annen pedal, nemlig bremsepedalen:
Vanskelig ord. Retardasjon har, som du vil se av forklaringen i Wikipedia, noe med reduksjon av hastighet å gjøre.  Dette er det feltet, som er ganske langt, som du bruker når du skal av motorveien.  Grunnen til at feltet er langt, er at du skal kunne bruke det til å anvende bremsepedalen til å senke hastigheten til 60 eller 50 eller hva det nå er som er fartsgrensen  på den nye veien du er kjørt inn på etter retardasjonsfeltet.  Det fine med retardasjonsfeltet er nettopp at det er så langt. Det gjør at det er rikelig med tid til å få ned farten der.  Det er dermed IKKE nødvendig å sette ned farten til knappe 60 på motorveien FØR du kommer inn på retardasjonsfeltet. Gjentar, – det er IKKE nødvendig. Bremsene dine er sikkert HELT i orden.  Det er forresten ikke nødvendig å vente med å kjøre inn på retardasjonsfeltet helt til det nesten tar slutt. Det er greit å bruke hele, ikke vær sjenert!

Så var det dette  med å gi tegn med blinklyset:
Det er trivelig for oss andre om du forteller at du har tenkt å skifte retning, altså hvor du har tenkt deg hen.  Helst før du aksjonerer. Det har ingen verdi for oss andre om du setter på blinklyset 100 meter etter at du har skiftet felt, eller akkurat når du svinger, med mindre du har en tvangsmessig trang til å bekrefte for deg selv hva du har gjort, da – eller bare liksom drar med deg hendelen i farta når du svinger, nærmest ved et uhell…

Jeg tror jeg stopper der. Dette er sikkert nok å forholde seg til på en gang.

Men, da er det i orden, da?!

7 kommentarer til «Kjære medtrafikant»

  1. I hear you sister!
    Er det flere enn meg som «lider» av road rage?!! 😀
    Man kan evt bruke sitt road rage til å få utløp for de fleste frustrasjoner sånn at man slipper spenninger i muskulaturen.

    1. Jau&jo&forsåvidt. Jeg får stresstestet stemmebåndene i slike høve, og det er jo fint. For stemmebåndene 😆

  2. Oppdragelse er en vanskelig ting! Særlig for dem over 18. Det er mulig at det er lettere å bygge to felt hver vei, så trenger man ikke å bli liggende bak de som har avvikende bruk av pedalene.

    Min største medfølelse!

  3. Som jeg skulle sagt det selv. Problemet med 2 felt i hver retning er at mange (antakelig mange av de samme sjåførene som Britt Åse beskriver) synes det er veldig praktisk å bli liggende i venstre felt, selv om de ligger på eller helst litt under fartsgrensen. Der er det jo så god plass :-/

    1. – off, ja – ikke sett meg i gang. De der som gjerne vil forbi, legger seg i venstre fil, og øker farten med, tjaaaa 2 km/t eller noe sånt? Herre, gi meg styrke!

Legg igjen en kommentar til Trine Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *