Min kjære har vært i veaskog. Kvistet og ryddet og hogget i kameratskog, kjørt hjem. Kuttet og kløyvet og båret i hus. Vi har plass til litt til innendørs, og kompisen som har vært med skal jo også ha sitt, men noe blir visst fortatt stående igjen her hos oss, som vi må stable utendørs. De har vært flinke, og dette må jeg si er et tilfredsstillende syn 😀
Dette hørtes vel kanskje litt fælt ut, i alle fall for folk med litt blod-fobi og livlig forestillingsevne? Bare rolig, det dreier seg her om et lite tre. Acer palmatum atropurpureum, for å være presis. En ‘blodlønn’, altså. Fargeforløpet for dette treet er artig, synes jeg. Om våren kommer tynne, blanke, vinrøde blader til syne, som folder seg ut og er ganske klart røde til å begynne med. Så blir de mørkere og mørkere, før ‘blodet’ renner ut igjen –…
Jeg kan nesten ikke se meg mett på bladverket til bambusen. Det er så, -hva skal jeg kalle det, -presist, rent, grafisk, elegant. Og det føyer seg så utrolig flott sammen med Acer’en den står sammen med. Er det ikke lekkert?
Jeg fant et artig meme inne hos Tornerose – og siden jeg har vært i skrive-om-hage-modus hele dagen, tenkte jeg at det kunne være moro å konsentrere litt om moi en stund også 1: Hører knapt hørbare lyder hvis de gjentar seg mer enn tre ganger, og blir frenetisk irritert. 2: Klarer ikke å gå opp en trapp uten å telle trinnene. 3: Får lyder på hjernen, og plystrer og nynner dem uten å være klar over det. Telefonlyden, for eksempet….
Får jeg presentere «Honey pink» for Moseplassens konkurranse om fineste «Frøken høstblomst 2008» 😀 Frøkenen vokser i store deler av hagen min, i Skoghagen – som ligger helt sammen med Hagehagen. Ganske så upåaktet står hun der, store deler av året. Men, nå om høsten! Med ett er fargen sterk og ny og klar, og hun står og lyser opp så vakkert mellom den andre lyngen. Og så dufter hun. Deilig, mose- og skogaktig honningduft som på varme dager kan…
Jeg har vendt blikket og kamera oppover noen ganger i år. Det er noen vakre skuer man kan få innimellom. -og månen
Jeg har vært temmelig slappfisk hva gjelder hagen i år. Ingen nye bedd gravd og beplantet, ikke engang det jeg skulle tatt i forfjor – det som skal binde sammen tungebedet og bergbedet til en lang sak i stedet for de to bedene med en litt umotivert plenbit mellom. Det som stanser meg er alle røttene. De avsindige, grufulle, allesteds nærværende osperøttene. Jeg blir helt utslitt og sinna bare ved tanken. Grrrr! Vel, jeg gidder altså ikke i år. Null…